Følg Kaldet
Følg Kaldet er et av Henrik Wergelands mest kjente dikt. Det ble offentliggjort i samlingen Jødinden i 1844, og er følgelig blitt til da Wergeland allerede hadde ligget uhelbredelig syk i flere måneder.
Diktet er skrevet i Wergelandstroké og tar utgangspunkt i dikterens situasjon i et lite, avsidesliggende land. Han kjenner seg ensom, innestengt og syk med et språk
- som ei rækker fra sin Krog / længer enn dets Læbers Aande.
Dikteren ønsker å nå ut til «Millioner», men det synes umulig. Ikke bare setter språket trange grenser, men han opplever seg som en skadeskutt, lenket kongeørn i en avkrok av verden. Selv ikke hans egne landsmenn låner ham øre. En dikter mellom de såkalte ville indianere, synes å ha større mulighet til å utrette noe. De hedrer sine skalder som prester, og når en skald er død, tar de vare på hans ord og gir dem videre til kommende slekter slik at disse kan kultiveres. Relativt sett er indianerne kommet lenger enn samtidens europeere:
- O, vi selv, vi selv endnu
- ere vilde i vår hu,
- stundom og i våre Skikke.
- Vestens Indianer ikke
- ere i så hatske Slægter
- (skjønt hverandres Blod de drikke),
- splittede i Skoven ad
- som Europa er, i Sekter
- av forbitret Meningshad.
Han undres videre på om utviklingen egentlig er kommet særlig langt i verden som helhet ("Slægtens Sagas lange Lære /endnu kun dens Vuggesange /og dens Barndoms Eventyr"). Mismotet tiltar, men da det synes å ha nådd et bunn-nivå, faller det liksom skjell fra hans øyne og diktet dreier så å si om sin egen akse. Dikteren oppdager naturen på en ny måte, og tar lærdom. Han innser at selv de bittesmå ting tjener en større hensikt, selv om den kan være vanskelig å oppfatte. Han oppdager nå stadig flere eksempler på at alt i naturen er bærere av mening. Regndråpen gir næring til mosen som igjen – i løpet av tusen år – danner jordsmonn for store furutrær. Bølgeslag, myke tåkefjæer, dugg, regn og frø samarbeider med universelle skaperkrefter og utfører et arbeid som på lang sikt skaper fruktbarhet.
Følgende spørsmål stilles: Er det sannsynlig at en dikters ord, hvis de er bærere av indre mening, vil være det eneste i verden som kan «forspilles og forsvinde»? Svaret som gis er at hvis dikterens ord på sett og vis er Funker av det skapende lysord som i begynnelsen strømmet ut i verdens mulm, er det grunn til å følge kallet om det kan se aldri så mørkt ut. Diktet fører en dialog med Bibelens skapelsesberetning i linjer som disse:
- Op, hvis Herrens egen Røst
- fylder med en Storm dit Bryst.
- Ud den bruse i det Øde.
- Bedre Tiders Morgenrøde
- vil den frem av Mulmet støde.
Dikteren erkjenner at hvis han er tjener for guddommelig mening, kan han ikke gi opp. Han sammenlikner nå de få som vil lytte til ham i eget folk med samer som overvinner store avstander for å få del i hans ild og lys, dvs. når «et Glimt af fjerne Flamme / lokker dem fra deres Gamme». Dikteren som til å begynne med sørget over at han ikke hadde muligheter til å "kvæde" til "Millioner", finner til slutt mening i «en liden, venlig Flok».
Diktets dreining fra krisestemning til tro på at dikterodene har en gjerning å gjøre selv om fruktene ikke umiddelbart viser seg, gjenspeiles i komposisjonen.
"Følg Kaldet" har en prosaepilog som viderefører resonnementet fra hovedteksten. Om det bare er ett eneste menneske som tennes av dikterens ord, så kan det ha spredningsffekt. Appellen "Følg Kaldet", gjelder dermed ikke bare den enkelte dikter, men alle som får del i "Ordet"s lys.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Myhren, Dagne Groven, 1983 Komposisjon og meningsmønster i Henrik Wergelands dikt «Følg Kaldet», artikkel i Edda.
- Kydland,Groven Myhren og Ystad (red.), 2008: Henrik Wergeland: Såmannen
Diktets virkningshistorie[rediger | rediger kilde]
- Nordahl Griegs bok Ung må verden endnu være fra 1938 henter sin tittel fra dette diktet.
- Diktet er sitert i inngangshallen til Riksarkivet.
- I forbindelse med Ingeborg Refling Hagens Wergelandsstevne på Tangen, har diktet vært opplesningsnummer for «ørneguttene», kalt opp etter åpningslinja: «Kongeørn, med lenke spent om sitt ben». Diktet har i mange år vært fast innslag i stevnet.