Wergelandstroké
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Wergelandstroké er en rapsodisk diktform som Henrik Wergeland utviklet og brukte med virtuositet i mange av sine dikt. Formen er representert fra og med hans første til hans siste diktsamling, omtrent fra «Min lille Kanin» til «Følg Kaldet».
Kjennetegn
[rediger | rediger kilde]Rytmen er trokeisk med 4 takter i hver verslinje. Det kan imidlertid forekomme innslag av velberegnede totakts-linjer. Rimstillingen er varierende. Iblant kan rimene falle tett, i blant kan det være nokså lange rimspenn. Det er gjerne også mye bruk av versbinding. Kjente dikt med Wergelandstroké, er de lyriske avsnittene i «Jan van Huysum», «Svalen» og «Den engelske Lods».
Forskning
[rediger | rediger kilde]Sigmund Skard undersøkte Wergelandstrokeen i det sistnevnte arbeidet, og innførte betegnelsen Lods-vers. Men Hallvard Lie har fått gjennomslag for betegnelsen Wergelandstroké, da formen er varig preget av Henrik Wergelands kunst, og dessuten bruker han den svært mange andre steder enn i «Den engelske Lods». Hallvard Lie hevder at Wergelandstrokeen uttrykker et fint samspill mellom det grensesprengende, dionysiske, og det avbalanserte, apollinske, et trekk som er karakteristisk for Henrik Wergelands lyrikk.
Når diktere etter Wergeland, som f.eks. Bjørnstjerne Bjørnson, Olav Aukrust og Ingeborg Refling Hagen tar i bruk Wergelandstrokeen, skaper det, sannsynligvis med hensikt, assosiasjoner til Henrik Wergeland.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Lie, Hallvard: Norsk verslære