Everard Mercurian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Everard Mercurian, S.J.

Everard Mercurian, S.J. (født i 1514 i Marcourt i det som i dag er Belgia, død 1. august 1580 i Roma) var den fjerde av jesuittordenens generalsuperioren.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født med etternavnet 'Lardinois' i en familie av enkle kår. Fødebyen Marcourt, nær La Roche-en-Ardenne i det som nå er dem belgiske provins Luxembourg, er utgangspunktet for det nacn som han skulle bli kjent under - han undertegnet seg som Everard de Marcour.

Prest, jesuitt[rediger | rediger kilde]

Etter studier ved Universitetet i Paris ble han presteviet, og ble sogneprest. Han ble kjent med jesuittene ved universitetet, og i Nederlandene fikk han inn i ordenen den 8. september 1548. Jesuittordenen (Jesu Selskap) vokste voldsomt på denne tiden, og han ble visitor for dens tyske provins og senere provinsial for dens nedertyske provins, og så den tyske assistent til generalsuperioren i 1565.

III. generalkongregasjon (1573)[rediger | rediger kilde]

Francisco Borgia, som var generalsuperior, døde rett før ordenens tredje generalkongregasjon skulle tre sammen. Pave Gregor XIII, som var en god venn av jesuittordenen, uttrykte sitt ønske om at ordenen skulle velge en ny leder som ikke var spanjol. Slik ble det til at pater Mercurian ble Jesu Selskaps første ikke-spanske ordensgeneral, selv om den spanske pater Polanco hadde syntes å være det naturlige førstevalg.

Valget utløste utilfredshet blant en god del spanske og portugisiske jesuitter, noe som toppet seg til en krise under generalatet til pater Mercurians etterfølger, pater Claudius Acquaviva.

Nasjonale balansehensyn syntes å ha motivert paven. De første tre ordensgeneralene, Ignatius, Lainez og Borgia, hadde vært spanjoler, og det var dessuten en bekymring om at «nye kristne» — konverterte jøder eller muslimer, — kunne komme inn i stort monn o jesuittordenens pregende hovedstrøminger. Noen av disse neoconversi bar med seg fra oppvekst og familietradisjoner, fryktet man, tankemåter som kunne være kristendommen fjernere. Det var nokså mange spanske katolikker, også innen jesuittordenen, som hadde en slik bakgrunn. Pater Polanco, som hadde vært en nær medarbeider av Ignatius av Loyola, var en spanjol so mman mente hadde en slik bakgrunn. Stemmeandelen som valgte den belgiske pater Mercurian den 23. april 1573 var på 27 av de 47 stemmer. Dette var et valg som passet paven, som dessuten var en god venn av pater Mercurian.

Generalsuperior[rediger | rediger kilde]

Fader Mercurian fikk utviklet ordensreglene til deres endelige form i løpet av sine drøye syv år som generalsuperior, kompilerte «Summarium av konstistusjonene» fra stifteren St. Ignatius' manuskrifter, og oppsatte ordenens «Felles regler», og reglene for de forskjellige ordensinterne embeder.

Mot slutten av 1573 kalte Mercurian diplomaten Antonio Possevino til sin personlige sekretær.

Mercurian sendte i 1573 jesuitten Gregor av Valencia (1549–1603) til Bayern, der han i 25 Jahre virket som en av sin tids mest betydelige katolske teologer.

English College[rediger | rediger kilde]

Fra sin venn pave Gregor fikk Jesu Selskap ansvar for English College i Roma (for utdannelse av engelske prester - reformasjonen i England gjorde at all katolsk presteutdannelse av engelskmenn måtte skje i landflyktighet). Pave Gregor var også en vigtig støtte for Collegium Romanum, jesuittenes viktigste utdannelsesinstisjon i Roma.

Polancos census[rediger | rediger kilde]

Under denne periode ble pater Polanco sendt ut på reise på kryss og tveras i Europa for å utarbeide en heldekkende oversikt over Jesu Selskaps virksomhet og dets medlemmer. Da denne oversikten var ferdig, fylte den seks store bind med detaljerte beskrivelsre av de stadig ekspanderende tiltak ordenen hadde utviklet fra 1537 frem til Igantius' død.

Misjonene[rediger | rediger kilde]

Pater Mercurian var meget opptatt i fremmedmisjonene. Han etablerte den maronittiske misjon i Libanon. Han utnevnte pater Alessandro Valignano til generalvisitor for alle misjonene i Asia (India, Japan, Molukkene). Visitatoren hadde meget vide fullmakter, og satte et sterkt preg på forberedelser og metoder, ved blant annet å insistere på tilegnelse av orientalske språk, forståelse, tilpasning og inkorporering av lokale skikker og sedvaner, og opptakelse av lokale ungdommer til presteutdannelsen. Denne tilnærming åpnet døren for fremragende jesuittiske misjonærer som Matteo Ricci (i Kina) Roberto de Nobili (i India) og mange andre.

Han var meget skeptisk til å la jesuittene bli involvert i forsøkene på å influere engelsk politikk under dronning Elizabeth I, men ble til slutt overtalt til å sende patrene Edmund Campion og Robert Persons dor å støtte katolikkene i England, men med strikt beskjed om å unngå politikk og undergravelsesforsøk. Men pave Gregor XIII hadde møte med Campion og Persons før deres avreise fra Roma, og han undergravet fullstendig Mercurians instruksjoner. Han hadde også, uten deres vitende, senst støtte før dem til den irske opprører James Fitzmaurice, og dermed i alvorlig grad svekket deres ikke-politiske status.[1]

Død[rediger | rediger kilde]

Pater Everard Mercurian døde i en alder av 66 år. Da hadde jesuittordenen 5000 medelemmer fordeltt på 18 ordensprovinser. Han døde under influensaepidemien i 1580 etter å ha besøkt de syke i deres hjem.

Han ble begravet i kirken St. Andrea al Quirinale, som den vang var novitiatskirken. Senere ble han overført til ossuariat i krypten under kirken Il Gesù.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hogge, Alice: God's Secret Agents; Elizabeths Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot. HarperCollins:2005.
  • McCoog, Thomas M. (red): The Mercurian Project; forming Jesuit Culture (1573-1580), IHSI, Rome, 2004.
  • MANARE, O., De Vita et moribus E.Mercuriani, Bruxelles, 1882.
  • SEVERIN, Tony, Un grand belge: Mercurian, Liège. 1926.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hogge, Alice. God's Secret Agents. HarperCollins:2005

External links[rediger | rediger kilde]