Hopp til innhold

Eugène Viollet-le-Duc

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eugène Viollet-le-Duc
FødtEugène Emmanuel Viollet Leduc
27. jan. 1814[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]
Død17. sep. 1879[4][6][7][8]Rediger på Wikidata (65 år)
Lausanne[9]
BeskjeftigelseArkitekt, skribent, bygningstegner, kunsthistoriker, arkitekturhistoriker, konservator, kastellolog, kommenterer Rediger på Wikidata
Embete
  • Municipal councillor of Paris
  • diocesan architect (1860–1874) Rediger på Wikidata
FarEmmanuel-Louis-Nicolas Viollet-le-Duc
SøskenAdolphe Viollet-le-Duc[10]
BarnEugène-Louis Viollet-le-Duc
NasjonalitetFrankrike[11]
GravlagtBois-de-Vaux Cemetery
Medlem avRoyal Academy (æresmedlem)
American Academy of Arts and Sciences
UtmerkelserRoyal Gold Medal (1864)
Kommandør av Æreslegionen[12]
Signatur
Eugène Viollet-le-Ducs signatur
Eugène Viollet-le-Duc på Commons

Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc (født 27. januar 1814 i Paris, død 17. september 1879 i Lausanne i Sveits) var en fransk arkitekt og arkitekturteoretiker. Han ble berømt for sine restaureringer av middelalderbygninger og for sine vitenskapelige arkitekturhistoriske arbeider.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Fra Cathédrale Saint-Just de Narbonne

Viollet-le-Ducs far var en embedsmann i Paris som samlet på bøker; hans mor arrangerte fredagssalonger som ble besøkt av blant andre Stendhal og Sainte-Beuve. Hans morbror, Étienne-Jean Delécluze, «a painter in the mornings, a scholar in the evenings»,[13] tok seg i stor grad av guttens utdannelse.

Viollet-le-Duc ble filosofisk og politisk i takt med sin tid: republikaner, anti-klerikal, opprørsk.[trenger referanse] Han bygde en barrikade under julirevolusjonen i 1830 og nektet å begynne studier ved École des Beaux-Arts.[trenger referanse] I stedet satset han på direkte praktisk erfaring i arkitektkontorene til Jacques-Marie Huvé og Achille Leclère.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Viollet-le-Duc gikk sterkt inn for gotisk arkitektur og det han oppfattet som dens konstruktive prinsipp.[trenger referanse] I sin egen formgivning var imidlertid Viollet-le-Duc usentimental og rasjonell. Han anvendte sine historiske kunnskaper til innovative konstruksjoner i moderne materiale som støpejern.[trenger referanse]

Viollet-le-Duc er særlig kjent for sine restaureringer av middelalderbygninger, som Sainte-Madeleine-kirken i Vézelay, Notre-Dame de Paris, Saint-Sernin i Toulouse, Mont Saint-Michel, Carcassonne og slottene Roquetaillade og Château de Pierrefonds. Han gjorde uvanlig dypt forskningsarbeid rundt bygningene han skulle restaurere, blant annet med arkeologiske studier der det var hensiktsmessig.[trenger referanse] Han noterte og avtegnet også møbler, klær, musikkinstrumenter og rustninger. Hans studier og forarbeider forut for sine restaureringsarbeider omfattet også romantikken og renessansen.

Han er imidlertid blitt klandret for å «overrestaurere» og forandre dem til å bli noe de aldri var.[trenger referanse]

Viollet-le-Duc er knyttet til den nygotiske arkitektur, en stil som stod i sterk motsetning til den klassistiske Beaux-Arts-arkitekturen som var populær i samtiden.[trenger referanse]

Noen studenter

[rediger | rediger kilde]
Dictionnaire raisonné de l'architecture française du XIe au XVIe siècle (Paris, 1868)

Skrifter

[rediger | rediger kilde]
  • Dictionnaire raisonné de l'architecture française du XIe au XVIe siècle, 10 bind, Paris 1854–1868
  • Dictionnaire raisonné du mobilier français de l'époque Carlovingienne à la Renaissance. Mehrbändiges Werk. Paris 1868. elektronisches Dokument, Volltext
  • Histoire de l'habitation humaine. Paris 1875. elektronisches Dokument, Volltext
  • Entretiens sur l’architecture. 2 Bände. Paris 1863–1872; Reprint Brüssel 1977

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Paul Gout: Viollet-le-Duc, sa vie, son oeuvre, sa doctrine. Champion, Paris 1914 (Digitalisat[død lenke])
  • Jean-Paul Midant: Eugène Viollet-le-Duc. Éditions du Patrimoine, Paris 2008, ISBN 978-2-85822-940-6
  • Stiftung Bibliothek Werner Oechslin (utg.): Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc. Internationales Kolloquium. gta-Verlag, Zürich 2010, ISBN 978-3-85676-114-1 (Schweiz); Gebr. Mann Verlag, Berlin 2010, ISBN 978-3-7861-2453-5 (übrige Länder).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118804715, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Vital records of Paris, folio(s) 47/41, archives.paris.fr, besøkt 14. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Léonore database, «Eugène Emmanuel Viollet le duc», Léonore LH//2728/54[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b RKDartists, «Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc», RKD kunstner-ID 81183[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 105116, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Benezit Dictionary of Artists, oppført som Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc, Benezit-ID B00191693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Autorités BnF, BNF-ID 119285028, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500017148, utgitt 1. april 2015, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 81183, besøkt 6. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Léonore database, Léonore Web ID 375601, besøkt 15. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Summerson, John (1948). Heavenly Mansions and Other essays on Architecture. London: Cresset Press. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) Eugène Viollet-le-Duc – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eugène_Viollet-le-Duc&oldid=24300943»