Eugenius II
| Eugenius II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 780 Roma (Frankerriket) | ||
| Død | 27. aug. 827[1] Roma (Det tysk-romerske rike) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Eugenius II (født ca. 780 i Roma, død 27. august 827 samme sted) var pave fra 11. mai 824 til sin død).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I eldre utgaver av Liber Pontificalis oppgis Eugenius å være sønn av en Boemund, men den opplysningen ble utelatt i de senere utgaver. Han var før utnevningen til pave erkeprest av S. Sabina, og skal i den egenskap ha utsmykket sin kirke med mange mosaikker og metallsmiarbeider på hvilke hans navn fortsatt kunne leses på 1500-tallet.
Pavevalg[rediger | rediger kilde]
Eugenius ble valgt som adelspartiets kandidat til pave den 5. juni 824; adelspartiet hadde flyttet frem sine posisjoner under forgjengeren, og søkt støtte hos frankerne. Eugenius' utnevnelse ble approbert av keiser Ludvig den fromme, og han sendte sin sønn Lothar til Roma i triumf over at frankerne herigjennom hadde styrket sin stilling og for å befeste dette ytterligere. De adelige romere som hadde flyktet til Frankerriket kunne ved denne paveutnevning returnere, og Eugenius gav dem tilbake deres eiendommer som bar blitt konfiskert.
Pontifikat[rediger | rediger kilde]
Lothar klarte i 824 å komme til en avtale med paven, Constitutio Romana, som regulerte Kirkestatens forvaltning. Pavevalget skulle ifølge denne forrettes av presteskapet og adelen, men før sin konsekrasjon skulle den nyvalgte paven i nærvær av et keiserlig sendebud sverge keiseren troskap; dette var analogt med at paven tidligere hadde vendt seg til det bysantinske rikes keiser for godkjennelse. Videre ble det fastslått at alle folkeslag skulle dømmes i sivilsaker etter deres egen forfatning (romersk rett, salisk lov, langobardisk lov), samt at de som stod under pavens eller keiserens beskyttelse var ukrenkelige. Rettferdighet skulle utdømmes av to kommisjoner (missi), en pavelig og en keiserlig. Skjønt Constitutio Romana gav keiseren vidtgående maktfullmakter, fastslo den også at alle lød under paven.
Ludvig innvirket ikke i noen høyere grad på den pavelige politikk; under den såkalte billedstriden inntok kurien et annet standpunkt enn keiserdømmet, og i rent kirkelig henseende betegner Eugenius IIs pontifikat snarere et ytterligere steg i pavedømmets emansipasjon fra den keiserlige overhøyhet.
På en synode i Roma i 826 ble det bestemt at kuriens foranstaltende viktige tiltak får å høyne presteskapets dannelse og sedelighet. Blant annet ble det fastslått at uutdannede biskoper og prester skulle suspenderes til de hadde skaffet seg den nødvendige utdannelse, og at katedralskoler skulle opprettes for utdannelse i teologi og politikk. Fra Eugenius finnes også et brev til Ansgar, Nordens apostel.
Med henvisning til tradisjonen formodes Eugenius å ha blitt begravd i Peterskirken.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen bygger delvis på oversatt material fra Catholic Encyclopedia, Volume V (1909)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Eugen II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1551–1552.
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Eugemius, romerska påfvar 2. i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.
- Kinder, Hermann og Hilgemann, Werner, Tidens världshistoria 1, Stockholm: Tidens förlag 1981, s. 125
 |
Forgjenger: Paschalis I |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Valentin |