Hopp til innhold

Ernst Grünfeld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Grünfeld
Født21. nov. 1893[1][2]Rediger på Wikidata
Wien
Død3. apr. 1962[1][2]Rediger på Wikidata (68 år)
Wien
BeskjeftigelseSjakkspiller Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetØsterrike

Ernst Franz Grünfeld (1893–1962) var en østerriksk stormester i sjakk som i dag hovedsakelig huskes for sine bidrag innen åpningsteoreti og for å ha introdusert den relativt mye brukte åpningsvarianten Grünfeld-Indisk forsvar.

Liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Ernst Grünfeld ble født inn i en fattig familie, faren var fra Østerriksk Schlesien, moren var sudettysker.

VM i sjakk 1910 mellom Emanuel Lasker og Carl Schlechter inspirerte Grünfeld til et intenst sjakkstudium, og allerede etter et par år ble han anerkjent som en av Wiener Schach-Klubs dyktigste spillere. Første verdenskrig begrenset mulighetene for verdens beste til å spille sammen, og i disse årene spilte Grünfeld hovedsakelig korrespondansesjakk og studerte åpningsteori.

Etter krigen ble han snart kjent som en autoritet på sjakkåpninger. Han deltok på en lang rekke turneringer uten å nå helt opp den absolutte verdenstoppen. I Budapest 1921 ble han nummer to etter Alekhin og vant det tyske sjakkmesterskapet (23. DSB-Kongress) i Frankfurt 1923,[3] samme år vant han over Alekhin, Bogoljubov og Réti i Margate. I Meran 1924 gikk han seirende ut foran Spielmann og Rubinstein og delte førsteplassen med Mario Monticelli i Budapest 1926. I Wien vant han 1927 og delte førsteplassen i 1928 og 1933. I 1933 vant han dessuten en turnering i Ostrava.

I nazitida arbeidet Grünfeld som sjakkforfatter, men spilte også i noen turneringer: i Poznań mai 1943 ble han nummer to bak Paul Keres, og desember samme år vant han en turnering i Wien. Etter krigen var karrieren hans på hell, men på bakgrunn av de internasjonale merittene ga FIDE ham i 1950 tittelen Internasjonal stormester i sjakk.[4] På slutten av 1950-tallet spilte han svært lite og hans siste turneringsdeltakelse var Beverwijk (Hoogovens) i 1961.

Gjennom livet samlet Grünfeld et stort sjakkbibliotek som tilslutt fylte stua i den lille leiligheten i Wien der han bodde med hustru og datter.

Ifølge Chessmetrics beregning av historisk Elo-rating oppnådde Grünfeld en maksimal rating på 2715 i desember 1924, han lå da som nummer fire på verdensranglista.[5]

Åpningsteoretiske bidrag og spillestil

[rediger | rediger kilde]

Grünfeld var i besittelse av en nær encyklopedisk kunnskap om åpningsvarianter og leverte betydelige åpningsteoriske bidrag.

I Wien 1922 introduserte han Grünfeld-Indisk forsvar (1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 d5), og under en turnering i Teplice et halv år senere beseiret han Boris Kostić med denne varianten. Selv om Grünfeld selv ikke regnet åpningen som korrekt, og sjelden brukte den, er det flere av dagens kjente stormestre som med hell bruker Grünfeld-Indisk.

Grünfeld var hele livet overbevist om at dronningbondeåpning (1. d2-d4) var det beste åpningstrekket. Han forsøkte å unngå kompliserte varianter og hadde en remispreget spillestil som ikke var god nok til at han klarte å yte verdens beste tilstrekkelig motstand. I dag huskes han hovedsakelig for sine åpningsteoretiske bidrag og for Grünfeld-Indisk forsvar.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2002102880, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Deutsche Schacheinzelmeisterschaft 1923 i Frankfurt/Main, teleschach.de.
  4. ^ Willy Iclicki: FIDE Golden book 1924–2002. Euroadria, Slovenia, 2002, s. 74
  5. ^ Chessmetrics Player Profile Arkivert 5. mars 2012 hos Wayback Machine.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Felix Czeike (red.): Historisches Lexikon Wien. Bind 2, Kremayr & Scheriau, Wien 1993, ISBN 3-218-00544-2, s. 626.
  • Michael Ehn: Ernst Franz Grünfeld. Wiener Schachverlag, Wien 1993, ISBN 3-9500291-0-9.
  • Hans Kmoch i Heroic tales. Russell Enterprises, Milford 2002, ISBN 1-888690-13-5, S. 228–232.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]