Erling Alvsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Alvsson
Født13. århundreRediger på Wikidata
Død1283Rediger på Wikidata
Far Alv Erlingsson (eldre)Rediger på Wikidata
Mor Ingeborg Bårdsdatter av ReinRediger på Wikidata
Barn Alv Erlingsson (yngre)Rediger på Wikidata

Erling Alvsson (ca. 1230 – 1283) var lendmann og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277.[1] Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

Erling ble lendmann i 1261, og i 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.[2] Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse.[3] Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.[4]

Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv (den såkalte Mindre Alv stillingen hans, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Salvesen, Helge. (2009, 14. februar). Erling Alvsson. I Store norske leksikon. Hentet 30. november 2016 fra https://snl.no/Erling_Alvsson.
  2. ^ Salvesen, Helge. (2009, 14. februar). Erling Alvsson. I Store norske leksikon. Hentet 30. november 2016 fra https://snl.no/Erling_Alvsson.
  3. ^ Magnus Lagabøtes saga, kap. 7
  4. ^ Magnus Lagabøtes saga, kap. 8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]