Erich Kempka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich Kempka
Hitler Polen Sep. 39 Josef Gierse.JPG
Erich Kempka ved siden af Adolf Hitler i Mercedes W31 september 1939 i Polen
Født16. september 1910
Oberhausen
Død24. januar 1975 (64 år)
Freiberg am Neckar
Beskjeftigelse Militærperson
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel

Kempka som sjåfør for Hilter og Mussolini

Erich Kempka (født 16. september 1910 i Oberhausen i Tyskland, død 24. januar 1975 i Freiberg am Neckar) var Adolf Hitlers personlige sjåfør fra 1936. Etter å ha meldt seg inn i NSDAP kom han inn i Leibstandarte-SS Adolf Hitler, hvor han avanserte til SS-Sturmbannführer. I tillegg til å være Hitlers sjåfør var han også transportoffiser ved førerhovedkvarteret. Kempka var med i Førerbunkeren i april og mai 1945, og en av de som brente Hitlers og Eva Brauns lik etter deres selvmord. Han var gjennom sin tilgang på transportavdelingens ressurser den som skaffet bensinen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Kempka var sønn av en gruvearbeider som nedstammer fra ruhrpolakker. Familien hadde i alt ti barn. Han gikk i skole og fikk deretter læreplass som elektrotekniker, som han avsluttet som i 1928. Deretter arbeidet han til 31. mars 1930 som mekaniker ved DKW.

Karriere i Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Kempkas hjem ved Førerbunkersen (nr. 41)

Den 1. april 1930 inntrådte han i både NSDAP og SS og arbeidet i første omgang som sjåfør for NSDAP-distrikt Essen. Den 29. februar 1932 gikk han over til Hitlers SS-ledsagerkommando og ble annensjåfør for Hitler som suppleant for Julius Schreck. Da denne døde i 1936, ble Kempka Hitlers faste sjåfør og styrte hans vognpark, som i tidens løp vokste til oppimot 40 kjøretøyer, og 60 sjåfører og mekanikere (1945). Kempka hadde til sist rang av Obersturmbannführer.

I oktober 1944 lot Kempka sig skille etter press fra Hitler og Martin Bormann.[trenger referanse] Hans hustru var blitt beskyldt for innen ekteskapet å ha arbeidet i moralsk tvilsomme foretagender.[trenger referanse] På grunn av karakteregenskapene og hennes løse snakketøy hadde hun dessuten falt i unåde i Hitlers nærmeste omgangskrets.[trenger referanse] Skilsmissen ble arrangert av Bormann, og er dokumentert i hans brev til sin kone. Kempka leide en leilighet til henne på Kurfürstendamm og holdt forbindelsen med henne i live. Han selv bodde i området ved det nye kanselliet, i en bygning i umiddelbar nærhet av vognparkens garasjer og verksteder. Bygningen lå i nærheten av inngangen til førerbunkeren.

Siden han var beskjeftiget i Hitlers umiddelbare nærhet, var Kempka til stede ved mange historiske begivenheter i denne perioden, eller til og med involvert, som ved fengslingen av Ernst Röhm.[trenger referanse]

I april 1945 var han en av de ansvarlige for brenningen av likene av Hitler og Eva Braun.[trenger referanse] Han hadde til opgave å fremskaffe 200 liter bensin, men kunne bare oppdrive 160-180 liter. Dessuten måtte medarbeiderne hans tappe bensin fra kjøretøyer som allerede var skadet under kampene og ikke kunne kjøre.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av mai 1945 klarte han å flykte fra Berlin til Berchtesgaden der han den 18. eller 20. juni 1945 ble tatt til fange av amerikanske styrker. Inntil 9. oktober 1947 var han internert i forskjellige leirer.

Deretter bodde han i München og senere i Freiberg am Neckar. I sine erindringer og under Nürnbergprosessen avla han vitneutsagn om å ha sett Martin Bormann bli drept av en eksploderende tysk stridsvogn.

Erindringer[rediger | rediger kilde]

I 1950 utkom Kempkas erindringer med tittelen: Ich habe Adolf Hitler verbrannt. I denne boken skildrer han i enkle ord sin tid som Hitlers sjåfør frem til de siste dagene i førerbunkeren. I den forbindelse beskriver han utførlig brenningen av ekteparet Hitler tidlig på ettermiddagen den 30. april 1945.

Fra 1970-årene til 1990-årene kom boken ut under en ny tittel Die letzten Tage mit Adolf Hitler i flere nye opplag i det NPD-nære Deutschen Verlagsgesellschaft. Bearbeidelsen av den opprinnelig knappe opplevelsesbeskrivelsen var ved den høyreekstremistiske utgiveren Erich Kern. Dette medførte at boken vokste fra opprinnelig omkring 100 sider til 324 sider (3. opplag, 1991). Kern tilføyde mange kapitler som ikke har noen forbindelse til Kempkas opprinnelige erindringer.[trenger referanse] Kempka var således ikke kilde til to tredjedeler av verket, selv om boken blev ble solgt under hans navn.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]