Empedokles

Empedokles (gresk: Ἐμπεδοκλῆς, Empedoklēs; født ca. 490, død ca. 430 f.Kr.) var en gresk førsokratisk filosof og en borger av Akragas på Sicilia, dagens Agrigento, i Magna Graecia.^[1] Empedokles’ filosofi er best kjent for å være opprinnelsen til den kosmogoniske teorien om de fire klassiske elementene.^[2] Han foreslo også krefter han kalte Kjærlighet og Strid som ville blande seg foruten også adskille elementene. Disse fysiske spekulasjonene var del av en historie om universet som handlet om opprinnelsen og utviklingen til livet.

Påvirket av pytagoreerne var Empedokles en vegetarianer som støttet forestillingen om reinkarnasjon.^[1] Han er generelt betraktet som den siste greske filosof som nedtegnet sine ideer som poesi.^[3] Det meste av hans verker består av fragmenter, men har overlevd i større grad enn noen annen førsokratisk filosof. Empedokles’ død ble mytologisert av antikkens skribenter, og har vært emne for en rekke litterære behandlinger, eksempelvis Der Tod des Empedokles av Friedrich Hölderlin (1797–1800).^[4]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Empedokles kom fra den greske kolonien Akragas på Sicilia, dagens Agrigento, i Magna Graecia og født inn i en aristokratisk familie (faren het Meto). Han var aktiv i byens demokrati og en motstander av tyranni, og ble landflyktig etter at hans parti mislyktes. I landflyktighet valgte han å reise rundt som omreisende vismann og profet, i stedet for å konspirere for å gjenvinne makten i hjembyen.

Empodokles grunnla visst nok den italiske legeskole, som senere skulle påvirke både Platon og Aristoteles. Empedokles hadde en krets med tilhengere, og sofisten Gorgias var i en tidlig fase elev av ham.

De som har overlevert Empedokles’ ord, blant annet Diogenes Laërtius, forteller mange underlige historier om ham. Han utførte angivelig mirakler ved hjelp av magi. Visst nok kunne han beherske vindene, gjenoppvekke døde, og den mest kjente beretningen om ham er det han utførte for å bevise at han var en gud: Han hoppet i vulkanen Etna og døde. Det eneste som var igjen av ham var en sandal.

I motsetning til sin læremester Pytagoras skrev Empedokles ned sine ord. Han skrev dem ned i verseform (heksameterdikt) som er overlevd i fragmenter. Vanligvis er det to verk som tillegges ham, Om naturen (Peri Physeos) og Renselser (Katharmoi), men i lys av de funn og arbeider som er gjort på 1990-tallet, de såkalte Strasbourg-papyrusene, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt de er to. Mye tyder på at de er to deler av ett og samme verk.

Det er innslag av eleatisk, pytagoreisk og orfisk tenkning hos Empedokles. Enkelte kategoriserer ham blant pytagoreerne (Pytagoras holdt til i Kroton, en by i Sør-Italia, ikke langt fra Akragas) fordi han krevde av sine tilhengere at de skulle holde hans lære hemmelig, og fordi han forfektet en form for sjelevandringslære, men det vanlige er å regne ham blant eleatene.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

To viktige spørsmål for filosofien som Empedokles forsøker å gi svar på er Hvordan ble verden slik som den er? Og hvordan fikk den de skapningene som bebor den? Begge spørsmål forsøker Om naturen å besvare, og det første spørsmålet besvarer hans kosmologi, og det andre hans lære om evolusjonen.

Kosmologi[rediger | rediger kilde]

Empedokles’ kosmologi består av to hovedkomponenter. På den ene siden forsøker han å forklare hva verden består av og på den andre siden forsøker han å forklare hvorfor og hvordan forandringer skjer.

Han er den første av førsokratikerne som sammenstiller alle fire elementer, eller røtter som Empedokles selv benevner dem: Jord, Vann, Luft og Ild. Denne elementteorien ble stående helt til renessansen. Alkymistene prøvde å lage gull basert på denne teorien (gull er et grunnstoff og kan ikke produseres). Zevs representerer luften, Hera ilden, Hades jorden og Nestis vann. Dette er verdens bestanddeler og de er uforgjengelige, men kan blandes i ulike forhold for å danne ulike skiftende stoffer.

Verden forandrer seg i kosmiske sykluser. Akkurat slik som hans dikt består av gjentakelser, så gjentar disse syklusene seg. På ett tidspunkt forener alt seg og blir ett (kosmos), og på et annet tidspunkt faller alt fra hverandre og blir en pluralitet (kaos). Dette forklarer hvorfor alt har en slags nyhet ved seg selv om det bare er faser i en evigvarende realitet. Når Empedokles så skal forene hva som frembringer denne foreningen og denne oppsplittingen bruker han erfaringen.

Kjærlighet og vennskap (gresk philotita) synes å forene, mens ting synes å falle fra hverandre ved hatets strid (neikos). Dermed konkluderer han med at verden opptrer i ulike faser fordi kjærlighet og strid veksler.

«Ild og vann og jorden og luftens umålbare høyde; og dødelig strid adskilt fra de, som stor på alle vis, og vennlighet blant dem, lik i lengde og bredde.» (Fragment 17,18-20)

Sitatet over viser at Empedokles også betraktet kjærlighet og strid som grunnleggende ved siden av de fire elementene/røttene. Alt annet er midlertidig.

Konsekvensen av denne måten å tenke seg verdens forandring på er at den avviser skapelsen som en engangshendelse slik som i den kristne læren om Creatio ex nihilo. Skapelsen er gjentagende, og det finnes ikke et opprinnelig startpunkt (tidens begynnelse hos f eks Augustin).

Evolusjon?[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig fantes det skarer av dødelige, sammenføyde mange underlige former:

«Her sprang opp mange fjes uten nakker, armer som vandret uten skuldre, ufestet, og øyne villfaren alene, i behov for panner.». (Fragment 57)

Disse søker tydeligvis forening. De har forenet seg tilfeldig, f eks vesener med oksekropp og menneskeansikt, menneskekropp og oksehode (slik som minotaurusen) og hermafroditter (vesener som har både mann- og kvinnekjønn). Hvordan skal dette forstås?

Det kan forstås som en form for evolusjon. Hvis vi tenker oss at verden enten streber mot kosmos eller at den streber mot kaos (se over) så tenker han seg evolusjonen som en vorden i en eller annen retning. Når ting vokser sammen så er det i retning av kosmos. Alt vokser sammen til et stadium hvor det er tilstrekkelig enhet slik at koherente dyr og planter kan formes med gjenkjennbare lemmer og organer. Dess mer preget av kjærlighet elementene blir, jo mer oppstår det mer koherente mennesker og dyr som er bedre egnet for overlevelse. Ved strid faller alt i kaos, og kroppene til de velformede vesenene faller fra hverandre til ikke overlevelsesdyktige deler. Det skjer fordi det ikke lengre er tilstrekkelig differensiering, det er ikke lengre nok variasjon til å lage en organisk kropp av forskjellige lemmer.

Denne skapelsen (både at de faller sammen til en enhet og en mangfoldighet igjen) gjentar seg, for Empedokles sier at fødselen til de dødelige er tofoldig. Til sist går hele verden under.

Virkningshistorie[rediger | rediger kilde]

Empedokles' teori om de fire røttene fikk tilslutning fra Aristoteles, som videreutvilket den. Gjennom aristotelisk filosofi beholdt den gjennomslagskraft, om enn etter hvert avtagende, helt frem til renessansen.