Einar Jansen
| Einar Jansen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. mars 1893[1] Røyken | ||
| Død | 13. des. 1960 (67 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, genealog, arkivar, fagforeningsperson, biograf | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Jens Jonas Jansen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Einar Jansen (født 28. mars 1893 i Røyken, død 13. desember 1960 i Bergen) var en norsk arkivar og redaktør for Norsk biografisk leksikon.
Liv[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av sogneprest Jens Jonas Elstrand Jansen (1844–1912) og Jenny Therese Schroeter (født 1863). Han vokste opp i Sandvika, var elev ved Bærum middelskole og tok examen artium som privatist i 1911. Han studerte i Kristiania og tok språklig-historisk embetseksamen i 1919, med hovedfag i historie. Hovedoppgaven handlet om «Det suspensive lovvetos anvendelse i norsk konstitutionel praksis»
Fra 1921 var han ansatt i Riksarkivet, og i 1933 ble han utnevnt til statsarkivar i Bergen. Han ble i denne stillingen til han gikk av i 1960.
Han skrev artikler i Norsk slektshistorisk tidsskrift og var medredaktør av tidsskriftet fra 1928 til 1929. Fra 1928 til 1935 var han medlem av styret for Norsk Slektshistorisk Forening. Fra 1924 var han redaktør for Norsk biografisk leksikon sammen med Edvard Bull d.e., og etter dennes død med A. W. Brøgger. I 1960 var han ansatt som redaktør for det planlagte bokverket Den norske kirkes biskoper og prester etter reformasjonen, men døde før han kom i gang med arbeidet.
Jansen var medlem av Selskapet til Videnskapernes Fremme i Bergen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Einar_Jansen[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Studentene fra 1911. Bergen: (J. D. Beyer A.S boktr.). 1961. s. 102.