Einar Jansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Einar Jansen
Født27. mars 1893[1]Rediger på Wikidata
RøykenRediger på Wikidata
Død13. desember 1960Rediger på Wikidata (67 år)
BergenRediger på Wikidata
Far Jens Jonas JansenRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Historiker, genealog, arkivar, fagforeningsarbeider, biografRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Einar Jansen (født 28. mars 1893 i Røyken, død 13. desember 1960 i Bergen) var en norsk arkivar og redaktør for Norsk biografisk leksikon.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av sogneprest Jens Jonas Elstrand Jansen (1844–1912) og Jenny Therese Schroeter (født 1863). Han vokste opp i Sandvika, var elev ved Bærum middelskole og tok examen artium som privatist i 1911. Han studerte i Kristiania og tok språklig-historisk embetseksamen i 1919, med hovedfag i historie. Hovedoppgaven handlet om «Det suspensive lovvetos anvendelse i norsk konstitutionel praksis»

Fra 1921 var han ansatt i Riksarkivet, og i 1933 ble han utnevnt til statsarkivar i Bergen. Han ble i denne stillingen til han gikk av i 1960.

Han skrev artikler i Norsk slektshistorisk tidsskrift og var medredaktør av tidsskriftet fra 1928 til 1929. Fra 1928 til 1935 var han medlem av styret for Norsk Slektshistorisk Forening. Fra 1924 var han redaktør for Norsk biografisk leksikon sammen med Edvard Bull d.e., og etter dennes død med A. W. Brøgger. I 1960 var han ansatt som redaktør for det planlagte bokverket Den norske kirkes biskoper og prester etter reformasjonen, men døde før han kom i gang med arbeidet.

Jansen var medlem av Selskapet til Videnskapernes Fremme i Bergen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Einar_Jansen

Litteratur[rediger | rediger kilde]