Eggemysteriet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Eggemysteriet (engelsk Lost in the Andes!) er en Donald Duck-tegneserie skrevet og tegnet av Carl Barks. Historien ble første gang utgitt i Donald Duck Four Color nr. 223, april 1949.

Handling[rediger | rediger kilde]

I Andeby museum faller en firkantet stein i gulvet mens 4. assisterende vaktmester Donald tørker støv. Det viser seg at det ikke er en stein, men et 100 år gammelt firkantet egg. Etter det man vet, kom «steinen» fra Andesfjellene.

Donald og nevøene Ole, Dole og Doffen drar på ekspedisjon til de innerste avsidesliggende Andesfjellene. Etter hvert finner de en gjemt dal hvor alt er firkantet, også menneskene. I originalutgaven synger de sørstatshymnen «Dixie», mens i den norske oversettelsen synger den første mannen endene møter: «På Vossevangen der vil eg bu, der veks det kløver yver heia».

Endene finner raskt ut at firkantfolket snakker nynorsk med preg av «vossamaol». Det viser seg at professor Tron Dreyerdal fra Voss (opprinnelig Rhutt Betlah fra Birmingham) bodde i dalen fra 1863 til 1868. Han lærte firkantfolket å snakke nynorsk med vossedialekt. I tillegg lærte han dem å sette pris på alt som har med Voss å gjøre. Den bortgjemte dalen kalte han Gufseplassen, noe som antyder at han egentlig ikke likte stedet (i engelsk original kalte han dalen Plain Awful, "Fæl-platået", men samtidig ordspill med "regelrett fæl"). Det virker ikke som om gufseplassenserne forstår at navnet egentlig er nedsettende.

Donald og nevøene får vite at folket i dalen utelukkende lever på firkantegg, men de har likevel ikke hørt om høns. De bare finner eggene i gresset på et sted kalt "Eggedalen". Donald og nevøene gjør undersøkelser på stedet og oppdager at det som tilsynelatende bare er firkantede steiner, i realiteten er noen merkelige sammenfoldede høner med tilnærmet kubisk kropp. Dette er altså dyrene som legger firkanteggene, noe de innfødte først nå blir klar over. De gir Donald og nevøene ærestittel av "distriktsveterinærer" for å ha gjort denne sensasjonelle oppdagelsen.

Men nettopp som alt later til å gå endenes vei, blåser Ole, Dole og Doffen tyggegummibobler, noe som er forbudt på stedet. Det er nemlig imot loven å produsere runde ting, og den eneste måten for guttene å unnslippe straff, er å blåse firkantede tyggegummibobler. De klarer dette ved å lære firkantede kyllinger å blåse tyggegummibobler, og deretter gjemme dem under genseren og late som om de blåste boblene selv.

Endene er redde for at de aldri vil klare å finne veien tilbake til sivilisasjonen, siden Gufseplassen ligger skjult under et evigvarende tåkehav, og innbyggerne vet ingenting om veien ut. Heldigvis viser det seg at professoren fra Voss la igjen en "magisk dings" som nå står utstilt på et museum: et kompass. Endene klarer å få byttet til seg kompasset og forlater Gufseplassen med to unge firkant-kyllinger i bagasjen.

Tilbake i sivilisasjonen blir kyllingene undersøkt av forbløffede vitenskapsmenn, og alle tenker seg at disse to skal bli stammor og stamfar for en ny super-hønerase. Dessverre galer plutselig begge kyllingene: Donald har altså fått med seg tilbake to haner, og det kan aldri bli snakk om å drive avl med dem eller engang få ferske firkant-egg fra dem.

En nedslått Donald oppsøker et gatekjøkken for at han i det minste kan få seg noe godt å spise etter at han og nevøene så lenge måtte leve på bare egg under besøket på Gufseplassen. Dessverre tilbyr innehaveren bare ting som speilegg eller stekt kylling, og Donald går berserk.

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Tegneserien ble utgitt i Norge i Donald Duck & Co nr. 13–17 1963, og ble mye omtalt på grunn av bruken av nynorsk i Vivi Aagaards oversettelse. Donald Duck & Co blir i Norge utgitt på bokmål, og innslaget av nynorsk vakte oppsikt.

Nr. 16 (utgitt 17. april 1963) var det første bladet firkantfolket opptrådte i, og da bladet ble lagt ut på Deichmanske bibliotek, kom det inn flere protester til biblioteket. Av enkelte nynorskfolk ble det tatt ille opp at nynorsk ble skildret som knapt forståelig, og i det i tillegg ble knyttet til et merkverdig folkeslag i avsidesliggende strøk. Lederen for bibliotekets barneavdeling, førstebibliotekar Rikka Deinboll, la nr. 16 og 17 til side, slik at saken kunne behandles av Det rådgivende utvalg for tegneserier i Norge (DRUFT). 24. april ble DRUFTs avgjørelse offentliggjort i norske aviser. Utvalget kom enstemmig frem til at «episodene ikke kan sies å være diskriminerende for noen norsk språkgruppe». Imidlertid bemerket utvalget at nynorsken var full av feil, «med en blanding av gamle og nye former».

Eggemysteriet har kommet ut flere ganger senere i Norge. Andre utgave var i kjempeboken «Jeg Donald Duck» i 1974, og i denne versjonen snakket firkantfolket bokmål, som de hadde lært av en professor fra Andeby. I alle senere utgaver er det brukt nynorsk igjen, og den eneste forskjellen er at språkfeilene fra originalutgaven er rettet opp.

I ettertid har Eggemysteriet blitt en tegneserieklassiker, og historien har flere ganger blitt kåret til den beste Donald-historien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]