Edvard Bull d.y.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Edvard Bull d.y)
Hopp til: navigasjon, søk

Edvard Bull d.y. (født 22. november 1914 i Oslo, død 15. desember 1986) var en norsk historiker. Bull var en pioner innen sosialhistorie og arbeiderhistorie, og han var en av de første historikere til å arbeide systematisk med innsamling av muntlige kilder.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edvard Bull var sønn av historikeren og arbeiderpartipolitikeren Edvard Bull d.e. Han ble cand.philol. i 1939 og dr.philos. i 1958. Han var lektor i Oslo fra 1939 til 1948, konservator ved Norsk Folkemuseum fra 1950 til 1962, professor i historie ved Norges lærerhøyskole (senere Universitetet i Trondheim) fra 1963 til 1981 og rektor der fra 1966 til 1969. På 1930-tallet var han aktiv på venstrefløyen i Arbeidernes ungdomsfylking. Under krigen satt han fengslet. Han var medlem av Arbeiderpartiet til 1972, da han sluttet seg til SV.

Hans slagord var at «historie skulle skrives nedenfra», det vil si at den historiske utviklingen skulle ses fra vanlige arbeidere og fattigfolk sin synsvinkel, ikke fra konger og statsministres synsvinkel. Edvard Bull samlet på 1950- og 60-tallet inn arbeiderminner. Dette var på en tid da nesten alle andre historikere oftest begrenset seg til skriftlige kilder. Bull ble derfor foregangsmann for bruk av muntlige kilder. Som konservator på Norsk Folkemuseum la han ned en stor innsats i å samle inn arbeiderminner, og dette materialet ble brukt i hans doktorgradsavhandling fra 1958. Som arbeiderhistoriker la han særlig vekt på betingelsene og forløpet for at arbeidere begynte å danne fagforeninger og engasjere seg politisk.

1980-tallet skrev Bull første bind av «Arbeiderbevegelsens historie», som omhandlet Thranebevegelsen og arbeidere på andre halvdel av 1800-tallet. Verket som kom ut i 6 bind. Bull skrev to av bindene i Cappelens Norgeshistorie i som omhandlet tiden fra 1920 til 1975. Bulls tese om politisk utvikling i etterkrigstiden var preget av det han så som et «toppfolkenes partnerskap», der elitene innafor stat, organisasjoner og næringsliv samarbeider og blir stadig mer like hverandre. Sosialøkonomisk fagspråk var en av fellesnevnerne for disse elitene. Som eksempel på denne utviklingen peker han på at til og med LO-ledelsen begynte å omtale sine egne medlemmer som «arbeidskraft».

Bull var også av de første historikere til å forske på østafrikansk historie, sett fra afrikanernes perspektiv, ikke kun kolonisatorenes eller misjonærenes synsvinkel.

Bulls sju teser om historiefagets mening[rediger | rediger kilde]

I et blad for historiestudentene i Trondheim presenterte Bull sin oppfatning av historiefagets mening.[1] Disse tesene er et av Bulls klareste og mest konsise uttrykk for Bulls historiesyn. Bull betonte at historieforskningens mål skulle være formidling i skolen, ikke forskning for dens egen skyld.

  1. Vår eksistensberettigelse ligger i skoleundervisningen, og i bøker som når et «vanlig publikum». Detaljforskningen må forsvares som et skritt på veien DIT
  2. Historisk lesning kan gi innsikt i samfunnsmessige sammenhenger og trening i å resonnere fornuftig om samfunnsspørsmål. Da må historieundervisningen/-skrivingen være problemorientert.
  3. Historisk lesning kan gi økt menneskekunnskap, forståelse av hvordan mennesker har tenkt og handlet under andre vilkår enn de vi opplever. Da må undervisningen/-skrivingen være konkret menneskesentrert.
  4. Historisk lesning kan gi umiddelbar glede, enten fordi historien er godt fortalt, eller fordi det (for noen) er moro å vite at en gard som heter Løken (Leik-vin), sannsynligvis er eldre enn en som heter Huseby, moro å kunne se på en bygning og konstatere at den er hundre år gammel, mens den andre er femti år gammel. Slikt gir oss rikdom til ens miljøopplevelser.
  5. I alle tilfeller er det «pedagogikk i arbeidet vårt» (Koht). Det betyr at det også ligger «politikk» og «moral» i arbeidet: Vi oppdrar TIL noe, formidler holdninger og verdier.
  6. Jeg ønsker at økt menneskekunnskap først og fremst skal lede elever/lesere til å identifisere ser med «vanlige mennesker i fortida». Ligger hovedvekten på de få og de mektige, blir tendensen konservativ og autoritær: Det viktige er det lederne foretar seg. Jeg ønsker ikke en slik tendens.
  7. Jeg ønsker at «innsikt i samfunnsmessige sammenhenger» skal inkludere en oppfatning om at «utviklingen» ikke var ENTYDIG tvingende, men bestemt av mennesker som har valgt visse veier å gå, istedenfor andre «mulige». Derav følger at framtida er bestemt av OSS, innenfor visse rammer. Det siste er en «arbeidshypotese» som danner forutsetninger for et menneskeverdig liv.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 1985 Arbeiderklassen blir til (1850–1900) Arbeiderbevegelsens historie bd 1 ISBN 82-10-02751-4
  • 1981 Retten til en fortid sosialhistoriske artikler ISBN 82-00-05720-8
  • 1979 Klassekamp og fellesskap 1920–1945 Cappelens Norgeshistorie bd 13
  • 1979 Norge i den rike verden tiden etter 1945 ISBN 82-02-03449-3 Cappelens Norgeshistorie bd 14 ISBN 82-02-03449-3
  • 1958 Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd i tre norske industristrøk Doktorgradsavhandling. Utgitt av Norsk folkemuseum
  • 1955 Norsk fagbevegelse
  • 1948 Nordmenn før oss. Lærebok i Norgeshistorie for gymnaset. 7. utgave i 1985
  • 1947 Arbeiderklassen i norsk historie
  • 1939 Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nye HT 1981

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]