E (språk)
| E | |||
|---|---|---|---|
| Kjang e | |||
.svg) | |||
| Brukt i | Kina[1] | ||
| Region | Guangxi | ||
| Antall brukere | 9 000 (2008)[2] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Blandingsspråk E | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-3 | eee | ||
| Glottolog | eeee1240 | ||
E (forenklet kinesisk: 诶话; tradisjonell kinesisk: 誒話; pinyin: Ē huà) eller wuse/wusehua (forenklet kinesisk: 五色话; tradisjonell kinesisk: 五色話; pinyin: Wŭsè huà; bokstavelig «farget språk») er et blandingsspråk som er en blanding mellom tai-språk og kinesisk som snakkes primært i det autonome fylket Rongshui i Guangxi i Kina. E inneholder trekk fra både kinesisk og tai-språk, hovedsakelig der kinesiske ord tilpasses grammatikken til tai-språkene. E er et tonespråk med sju toner og inneholder noen sjeldne fonemer: ustemte versjoner av nasale konsonanter og alveolar lateral approksimant.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Es uvanlige korte navn skrevet med pinyin, som også er dets autonym, består av enkeltbokstaven e.[3] Tegnet, som skrives «诶» i forenklet kinesisk og «誒» i tradisjonell kinesisk, uttrykker vanligvis bekreftelse.[4] Språkets brukere refererer også til språket som kjang e.[3] wusehua er et annet, nedlatende navn på e.[5]
Geografisk utbredelse
[rediger | rediger kilde]I 1992 ble e snakket av rundt 30 000 mennesker,[6] men innen 2008 hadde dette tallet sunket til 9 000.[2] De fleste etalende klassifiseres som zhuanger av den kinesiske regjeringen. Etalere bor primært i Guangxi, mer spesifikt i det autonome fylket Rongshui og tilgrensende områder i Luocheng Mulao. Etnlogoue klassifiserer e som rang 6b (truet).[6] Andre språk etalere bruker er kantonesisk og guiliu-varianten av sørvestmandarin.[6]
Fonologi
[rediger | rediger kilde]Konsonantene og vokalene i e er for det meste de samme som i foreldrespråkene. Det har imidlertid noen uvanlige konsonanter: de ustemte nasale konsonantene [n̥], [ŋ̥] og [m̥], og den ustemte alveolare laterale approksimanten [l̥]. Alle er ustemte varianter av konsonanter som i de fleste andre språk nesten alltid er stemte. E tillater stavingsbærende konsonanter og diftonger.[2]
| Labial | Alveolar | Alveo- palatal |
Velar | Glottal | ||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| vanlig | sib. | vanlig | lab. | |||||
| Nasal | m m̥ |
n n̥ |
ŋ ŋ̥ |
|||||
| Plosiv | vanlig | p | t | t͡s | k | kʷ | ||
| aspirert | pʰ | tʰ | t͡sʰ | kʰ | ||||
| Frikativ | f | s | ɕ | h | ||||
| Approksimant | l l̥ |
j | w | |||||
| Fremre | Bakre | ||
|---|---|---|---|
| urundet | urundet | rundet | |
| Trang | i y |
u | |
| Halvtrang | e | o | |
| Sentral | ə | ||
| Halvåpen | ɛ | ||
| Åpen | a | ||
I likhet med de fleste andre språk i Sørøst-Asia, inkludert tai-språkene og variantene av kinesisk, er e et tonespråk.[3] Det beskrives at språket har sju toner, der den sjuende varierer allofonisk med lengden på vokalen den tilhører. Med numre fra 1 til 5, der 1 er den laveste og 5 er den høyeste tonen, er konturene til de forskjellige tonene i e som følger.[2]
| Tone | Kontur | Tonebokstav | |
|---|---|---|---|
| 1. | 42 | ˦˨ | |
| 2. | 231 | ˨˧˩ | |
| 3. | 44 | ˦ | |
| 4. | 35 | ˧˥ | |
| 5. | 24 | ˨˦ | |
| 6. | 55 | ˥ | |
| 7. | Kort | 24 | ˨˦ |
| Lang | 22 | ˨ | |
Grammatikk og ordforråd
[rediger | rediger kilde]E klassifiseres vanligvis som et blandingsspråk som blander tai-kadai-språk og sinotibetanske språk, som begge har utbredelse i Kina og Sørøst-Asia.[5] Noen ikke-kinesiske akademikere regner det imidlertid som et tai-kadai-språk med innflytelse fra kinesisk.[7] Uansett hvordan man klassifiserer det er grammatikken lik den i tai-grenen av tai-kadai-språkene. Mer spesifikt regnes grammatikken som en blanding av grammatikken i zhuang, mulam og kam.[3][6] Språket caolan i Vietnam har mange likhetstrekk med e.[3]
Ordforrådet er imidlertid for det meste kinesisk, basert på guiliu- og tuguai-variantene av pinghua.[3][6] Av de 2 000 vanligste ordene i e har bare 200 tai-kadai-opphav.[8] E arver også elementer av disse kinesiske variantenes fonologi og hvordan sammensatte ord dannes.[2] Es morfologi er primært analytisk, der konsepter som nektingsord uttrykkes med hjelpeord (pat6, m2), og ingen pronominal samsvarsbøyning.[2]
I pronomenene skiller e mellom første, andre og tredje person, mellom entall og flertall; og, i andre person flertall, mellom inklusiv og eksklusiv «vi». E har ikke noen grammatiske kjønn.[2]
| Person | Entall | Flertall |
|---|---|---|
| 1. | ku1 | lau2 (inkl.) kju1 (ekskl.) |
| 2. | ŋ2 | su1 |
| 3. | mo5 | mo5 kjau1 |
| Nr. | E |
|---|---|
| 1 | je:t6 |
| 2 | soŋ1 ŋ̥i5 |
| 3 | sam1 |
| 4 | si4 |
| 5 | ŋ̥a3 ŋo3 |
| 6 | l̥ok6 lok7 |
| 7 | tshat6 |
| 8 | pe:t6 |
| 9 | kjəu3 |
| 10 | tɕəp7 ɕəp7 |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «ScriptSource - China». Besøkt 19. august 2023.
- 1 2 3 4 5 6 7 «ABVD: Wusehua (Rongshui)» (på engelsk). Austronesian Basic Vocabulary Database. Arkivert fra originalen 19. desember 2014. Besøkt 13. mars 2017.
- 1 2 3 4 5 6 Jerold A. Edmondson (1992). The language game: papers in memory of Donald C. Laycock (på engelsk). Canberra: Australian National University.
- ↑ «Unihan data for U+8A92» (på engelsk). Unihan Database. Besøkt 13. mars 2017.
- 1 2 International Encyclopedia of Linguistics: AAVE–Esperanto (på engelsk). Oxford University Press. 2003. ISBN 978-0-195-16783-2.
- 1 2 3 4 5 «E» (på engelsk). Ethnologue. Besøkt 13. mars 2017.
- ↑ Christopher Moseley (2012). Atlas of the World's Languages in Danger (på engelsk). UNESCO Publishing. ISBN 978-0-956-60524-5.
- ↑ Luo Meizhin (2007). 中国的语言 (på kinesisk). Commercial Press.