Dus og Des

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kunsten å velge tiltaleform.

Dus og Des, også kalt uformell og formell tiltale er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-tallet, da Des-formen begynte å tape terreng; Des-form har i dag i realiteten forsvunnet helt ut av bruk på norsk.

Dus[rediger | rediger kilde]

Dus, eller «å være dus», betyr at man bruker det uformelle personlige pronomenet du (og tilhørende former deg, din) til hverandre i stedet for høflig personlig pronomen De (og tilhørende Dem, Deres), som også kalles å være «Des» (uttales [di:s]). I mange land er det vanlig at man bare er dus med barn, egen familie og nære venner, og slik var det tradisjonelt også i Skandinavia. Personer man var dus med var de eneste man kunne tiltale med fornavn.
Det å være dus og Des hadde dermed viktige sosiale betydninger, som tegn på at man hadde særlige nære og vennskapelige forhold. Å bruke dus-form til feil person ble regnet som uhøflig og ville vanligvis oppfattes fornærmende av den man snakket til.

Des[rediger | rediger kilde]

Des (uttales dis), eller «å være Des», betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet De (tredje person flertall og tilhørende former Dem, Deres; på nynorsk brukes andre person flertall: De, Dykk og Dykkar) til hverandre i stedet for personlig pronomen du (og tilhørende deg og din). Man var Dis med alle voksne man ikke er i familie med (også selv om man kjenner dem), såfremt man ikke er en nær personlig venn med vedkommende. Før i tiden var det, særlig i høyere samfunnslag, vanlig at eldre familiemedlemmer var dus med barn og barnebarn, men Des med barna og barnebarnas ektefeller siden man ofte ikke hadde det samme nære forholdet til disse. Likeledes var det vanlig å være dus med sine foreldre, men Des med svigerforeldre.
Personer man var Dis med måtte tiltales med etternavn, helst med herr, fru, frøken eller yrkestittel foran.

I Skandinavia har bruken av høflighetsformene blitt mindre vanlige de siste tiårene, og er i dag for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som korrespondanse med myndighetene eller forretningskorrespondanse) og enkelte andre formelle sammenhenger (f.eks. rettsvesenet). I danske medier som fjernsyn og aviser, er det fortsatt standard å være Des med mottakerne, selv om praksisen også her er på vikende front. På andre språk som nederlandsk, fransk, spansk og tysk, er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og Des; et merkbart unntak er engelsk, hvor dus og Dis-form ikke eksisterer - utbragt bruk av titler kompenserer i stedet for dette.

Kongelig tiltale[rediger | rediger kilde]

Hva kongefamilien angår brukes vanligvis hverken pronomenet du eller De. Enten tiltales den kongelige som Deres majestet (til regenten), Deres høyhet (til øvrige kongelige) eller ved at tittelen brukes istedenfor pronomenet. Dette ses ofte i intervjuer der spørsmål som «Hva synes kongen om X?» stilles.