Dis og dus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Dus og Des)
Hopp til navigering Hopp til søk

Dis og dus, ofte kalt kalt høflig og uformell tiltale, er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk og dansk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-årene, da høflig tiltale begynte å tape terreng. Utover i 1970-årene skjedde det en stor omveltning, og etter 2000 har høflig tiltale mer eller mindre forsvunnet ut av bruk på norsk.[1][2][3]

Dus[rediger | rediger kilde]

Dus, eller «å være dus», betyr at man bruker det uformelle personlige pronomenet du (og tilhørende former deg, din) til hverandre i stedet for høflig personlig pronomen De (og tilhørende Dem, Deres), som også kalles å være «dis». I mange land er det vanlig at man bare er dus med barn, egen familie og nære venner, og slik var det tradisjonelt også i Skandinavia. Personer man var dus med var de eneste man kunne tiltale med fornavn.

Å være dus og dis hadde dermed viktige sosiale betydninger, som tegn på at man hadde særlige nære og vennskapelige forhold. Å bruke dus-form til feil person ble regnet som uhøflig og ville vanligvis oppfattes fornærmende av den man snakket til.[4]

Dis[rediger | rediger kilde]

Dis (på dansk des, som også uttales [di:s][5]), eller «å være dis med noen»[6], betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet som på skriftlig bokmål er De (tredje person flertall og tilhørende former Dem, Deres; på nynorsk brukes andre person flertall: De, Dykk og Dykkar eller Dokker og Dokkar) til hverandre i stedet for personlig pronomen du (og tilhørende deg og din).[7]

I talespråket er det derimot mange forskjellige varianter av høflig tiltaleform med grunnlag i de norrøne pronomena, eksempelvis I og Ør i deler av Nord-Norge. Man var dis med alle voksne man ikke var i familie med – selv om man også kjente dem. Unntaket var dersom en det dreide seg om en nær personlig venn. Før i tiden var det, særlig i høyere samfunnslag, vanlig at eldre familiemedlemmer var dus med barn og barnebarn, men dis med barna og barnebarnas ektefeller, siden man ofte ikke hadde det samme nære forholdet til disse. Tilsvarende var det vanlig å være dus med sine foreldre, men dis med sine svigerforeldre. Personer man var dis med, måtte tiltales med etternavn, helst med herr, fru, frøken eller yrkestittel foran.

I Skandinavia har bruken av høflighetsformene blitt mindre vanlige de siste tiårene, og er utover på 2000-tallet for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som i formell kommunikasjon med myndigheter, etater eller forretninger) og enkelte andre formelle sammenhenger, som for eksempel i rettsvesenet.[3][4]

Andre språk[rediger | rediger kilde]

I danske medier var det frem mot år 2000 vanlig å være dis med kilder og mottakere, men utover i 2010-årene er denne praksisen på sterkt vikende front.[5][8] På andre språk som nederlandsk, fransk, spansk og tysk, er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og dis; et merkbart unntak er engelsk, hvor dus og Dis-form ikke eksisterer – utstrakt bruk av titler kompenserer i stedet for dette.[9]

Kongelig tiltale[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder kongefamilien, brukes vanligvis hverken pronomenet du eller De. Enten tiltales den kongelige som Deres/dokkar majestet (til regenten), Deres høyhet/Høgvørde Kronprins etc. (til øvrige kongelige), eller ved at tittelen brukes i stedet for pronomenet.[10] Dette høres ofte i intervjuer, der intervjueren gjerne stiller spørsmål som «Hva synes kongen om …?».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nordbø, Børge (26. januar 2018). «dus – si du». Store norske leksikon. Besøkt 5. mai 2020. 
  2. ^ Nordbø, Børge (26. januar 2018). «dis – si De til». Store norske leksikon. Besøkt 5. mai 2020. 
  3. ^ a b «Høflighetsformene De, Dem og Deres». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020. 
  4. ^ a b Haug, Christine Spersrud. «Døh!? Hva skjedde egentlig med De og Dem?». Aftenposten. Besøkt 5. mai 2020. 
  5. ^ a b Lyng, Jens From (30. juli 2014). «Høflig tiltale lever efter 50 år på dødslejet». Kristeligt Dagblad. 
  6. ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 5. mai 2020. 
  7. ^ «Høflig form». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020. 
  8. ^ Print, Toke Gade Crone Kristiansen | 29 maj 2017 kl 17:07 | (29. mai 2017). «Forslag: Hr. og Fru skal ud af Folketinget». Altinget.dk. Besøkt 5. mai 2020. 
  9. ^ «Kapittel 8 Pronomener - Side 3 av 9». Riksmålsforbundet. Besøkt 5. mai 2020. 
  10. ^ «Titlar på norske kongelege». Språkrådet (norsk). Besøkt 5. mai 2020.