Douglas DC-4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Douglas DC-4
Douglas DC-4 Flying Dutchman.jpg
Informasjon
RolleLangdistanse passasjerfly
ProdusentDouglas
Produsert1938–1947
Passasjerer89
Mannskap4
Utviklet fraDouglas DC-4E
Videreutviklet tilDouglas DC-6
Spesifikasjoner
Lengde28,6 m
Høyde8,38 m
Vingespenn35,8 m
Vingeareal135,6
Egenvekt19 640 kg
Vekt (lastet)28 800 kg
Motorer4 × Pratt & Whitney R-2000 stempelmotorer, (1 081 kW)
Topphastighet450 km/t
Marsjfart365 km/t
6 800 m
Rekkevidde6 839 km

Douglas DC-4 var et firemotors passasjerfly utviklet av Douglas Aircraft Company. Det fløy som militært fraktfly under 2. verdenskrig, da med betegnelsen C-54 Skymaster, og som passasjerfly for mange flyselskaper etter krigen.

Utviklingen[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen DC-4 ble først brukt av Douglas da de utviklet modellen Douglas DC-4E. E sto for Experimental, dette var et stort firemotors fly, utviklet for å etterfølge Douglas DC-3. Flyet var utviklet å fylle United Airlines' krav om et passasjerfly med lang rekkevidde. DC-4E ble designet som et rent sivilt fly med plass til 52 passasjerer. Det hadde et bredt skrog i forhold til andre modeller på den tiden, og tre haleror. Halen lignet svært på den som senere ble brukt av Lockheed på deres Lockheed Constellation etter krigen.

DC-4E fløy for første gang den 7. juni 1938, og ble brukt av United Airlines for testflyvninger. Men flytypen viste seg å være forut for sin tid. Den var komplisert å vedlikeholde og uøkonomisk å operere. United Airlines ønsket i stedet en mindre og enklere utgave. Men før den endelige og litt mindre DC-4 versjonen kunne settes i trafikk kom 2. verdenskrig. Dette gjorde at produksjonen i stedet for de sivile flyselskapene ble rettet mot det amerikanske forsvaret og flyet ble gitt den militære betegnelsen C-54 Skymaster. Versjonen som ble brukt av den amerikanske marinen fikk betegnelsen R5D.

Den første C-54 fløy fra Santa Monica, California den 14. februar 1942.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

DC-4 var det første flyet fra Douglas som ble konstruert med det som etterhvert skulle bli Douglas kjennemerke; muligheten til å forlenge skroget for å videreutvikle modellen. Slik ble de senere modellene DC-6 and DC-7 til.

(DC-5 var et mindre, høyvinget, tomotors fly som bortsett fra nesepartiet hadde få fellestrekk med DC-4 og de etterfølgende modellene)

Totalt ble det bygget 1163 DC-4 for det amerikanske forsvaret mellom 1942 og 1946. Douglas fortsatte å utvikle flytypen under 2. verdenskrig for å være forberedt på overgangen til sivil lufttrafikk etter krigens slutt. Salget av nyproduserte, sivile DC-4 ble imidlertid kraftig redusert da forsvaret solgte 500 C-54 og R5D svært billig på det sivile markedet rett etter krigen. Douglas bygde bare 74 nye fly før produksjonen av DC-4 opphørte den 9. august 1947.

Forskjellige versjoner[rediger | rediger kilde]

DC4M North Star/Argonaut. 71 DC-4 ble bygd av Canadair under betegnelsene North Star, DC-4M, C-4, og C-5. Med unntak av den ene C-5, hadde alle disse Rolls-Royce Merlin-motorer og 51 av disse igjen hadde trykkabin. Det canadiske luftforsvaret, Trans-Canada Air Lines, Canadian Pacific Air Lines og BOAC opererte disse flyene, som senere fikk kallenavnet «Argonaut».

Ved inngangen på 1950-årene ble 20 DC-4 ombygd til ATL-98 Carvairs. Disse flyene ble designet til å frakte 22 passasjerer og fem biler. Dette ble mulig ved å utvide skroget, flytte cockpiten opp over kabinen, lage en dør med kjørerampe i nesen samt forhøye halefinnen for å få økt siderorseffekt. Disse flyene var i trafikk til langt ut i 1970-årene. DC-4 viste seg å være et populært og robust fly. Enkelte flyr ennå (November 2017), spesielt i USA hvor enkelte fremdeles brukes som fraktfly.

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

  • DC-4-1009 Etterkrigsmodell, til passasjertrafikk. Denne sivile modellen kunne frakte opptil 86 passasjerer.
  • DC-4-1037 Etterkrigsmodell, til flyfrakt.
DC-4 fra Dutch Dakota Association.
Douglas C-54 Skymaster, en militær versjon av DC-4.

Norskregisterte DC-4[rediger | rediger kilde]

De skandinaviske flyselskapene ABA, DDL og DNL hadde under krigen sikret seg en opsjon på kjøp av et antall fly som skulle danne grunnstammen for selskapenes internasjonale ruter etter krigen.

En SAS DC-4, Olav Viking, tidlig på 1950-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Francillon, René (1979). McDonnell Douglas Aircraft Since 1920: Volume I. London: Putnam. ISBN 0-87021-428-4
  • Yenne, Bill (1985). McDonnell Douglas: A Tale of Two Giants. Greenwich, CT: Bison Books. ISBN 0-517-44287-6
  • Pearcy, Arthur (1995). Douglas Propliners: DC-1 – DC-7. Shrewsbury: Airlife Publishing. ISBN 1-85310-261-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Boeings McDonnell Douglas-side om DC-4