Douglas DC-4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Douglas DC-4
Douglas DC-4 Flying Dutchman.jpg
Informasjon
Rolle Langdistanse passasjerfly
Produsent Douglas
Produsert 1938–1947
Passasjerer 89
Mannskap 4
Utviklet fra Douglas DC-4E
Videreutviklet til Douglas DC-6
Spesifikasjoner
Lengde 28,6 m
Høyde 8,38 m
Vingespenn 35,8 m
Vingeareal 135,6
Egenvekt 19 640 kg
Vekt (lastet) 28 800 kg
Motorer 4 × Pratt & Whitney R-2000 stempelmotorer, (1 081 kW)
Topphastighet 450 km/t
Marsjfart 365 km/t
Marsjhøyde 6 800 m
Rekkevidde 6 839 km

Douglas DC-4 var et firemotors passasjerfly utviklet av Douglas Aircraft Company. Det tjenestegjorde i en militær frakteflyrolle under 2. verdenskrig under benevnelsen C-54 Skymaster, og som passasjerfly for flere flyselskaper etter krigen

Utviklingen[rediger | rediger kilde]

Benevnelsen DC-4 ble brukt av Douglas Aircraft Company da de utviklet eksperimentalmodellen Douglas DC-4E, som et stort firemotors versjon for å komplementere Douglas DC-3-modellen. Flyet var tiltenkt å fylle United Airlines' krav om et passasjerfly med lang rekkevidde. DC-4E (der E står for eksperimentalfly) ble designet som et passasjerfly med plass til 52, med et bredt flyskrog i forhold til andre modeller på den tiden, og med tre haleror, lignende det som ble brukt av Lockheed på deres Lockheed Constellation.

DC-4E fløy for første gang den 7. juni 1938, og ble brukt av United Airlines for testflyvninger. Med flytypen viste seg å være forut for sin tid fordi det var komplisert å vedlikeholde og uøkonomisk å operere. De to flyselskapinvestorene, Eastern Airlines og United, ønsket istedet en mindre og enklere utgave. Men før den endelige DC-4 kunne settes i trafikk kom 2. verdenskrig, noe som gjorde at produksjonen av en noe forenklet versjon ble rettet mot det amerikanske forsvaret og gitt den militære benevnelsen C-54 Skymaster. Versjonen brukt av den amerikanske marinen fikk benevnelsen R5D.

Det første flyet, et C-54, fløy fra Santa Monica, California den 14. februar 1942.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

DC-4 hadde en bemerkesesverdig innovasjon i det at det fremre landingshjulet gjorde det mulig å introdusere et flykropp med skrogdeler. Dette gjorde det mulig å enkelt strekke flyskroget ved å sette inn nye skrogdeler. Slik ble de senere modellene DC-6 and DC-7 til. 1 163 DC-4 ble bygd for det amerikanske forsvaret mellom 1942 og 1946. Douglas fortsatte å utvikle flytypen under 2. verdenskrig for å være forberedt for sivil flytrafikk etter krigsslutt. Likevel ble disse salgsprospektene rammet da 500 C-54 og R5D krigsfly ble solgt på det sivile markedet. Douglas bygde bare 74 nye fly før produksjonen opphørte den 9. august 1947.

Derivater[rediger | rediger kilde]

DC4M North Star/Argonaut. 71 DC-4 ble bygd av Canadair under betegnelsene North Star, DC-4M, C-4, og C-5. Med unntak av den ene C-5, hadde alle disse Rolls-Royce Merlin-motorer og 51 av disse igjen hadde trykkabin. Det canadiske luftforsvaret, Trans-Canada Air Lines, Canadian Pacific Air Lines og BOAC opererte disse flyene, som senere fikk kallenavnet «Argonaut».

Ved inngangen på 1950-årene ble 20 DC-4 ombygd til ATL-98 Carvairs. Disse flyene ble designet til å frakte 22 passasjerer og fem biler. Dette ble mulig ved å utvide flyskroget, flytte cockpiten over flykroppen, lage en sideåpnet nesedør og forstørre de vertikale stabilisatorene for å sette det tyngre frontpartiet i balanse. Disse flyene var i trafikk til langt ut i 1970-årene. DC-4 viste seg å være et populært fly og flere flyr trafikk i dag, spesielt i USA hvor det er populært som charterfly og fraktefly.

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

  • DC-4-1009 Etterkrigsmodell, til passasjertrafikk. Denne sivile modellen kunne frakte opptil 86 passasjerer.
  • DC-4-1037 Etterkrigsmodell, til flyfrakt.
DC-4 fra Dutch Dakota Association.
Douglas C-54 Skymaster, en militær versjon av DC-4.

Norskregisterte DC-4[rediger | rediger kilde]

De skandinaviske flyselskapene ABA, DDL og DNL hadde under krigen sikret seg en opsjon på kjøp av et antall fly som skulle danne grunnstammen for selskapenes internasjonale ruter etter krigen.

SAS Olav Viking på Kirkenes, 1955

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Francillon, René (1979). McDonnell Douglas Aircraft Since 1920: Volume I. London: Putnam. ISBN 0-87021-428-4
  • Yenne, Bill (1985). McDonnell Douglas: A Tale of Two Giants. Greenwich, CT: Bison Books. ISBN 0-517-44287-6
  • Pearcy, Arthur (1995). Douglas Propliners: DC-1 – DC-7. Shrewsbury: Airlife Publishing. ISBN 1-85310-261-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Boeings McDonnell Douglas-side om DC-4