Dorcini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dorcini
Dorcus (eventuelt Serrognathus) titanus, den største av artene
Nomenklatur
Dorcini
Parry, 1864
Populærnavn
hjortebiller
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
FamilieHjortebiller
UnderfamilieLucaninae
Økologi
Antall arter: ca. 150, to i Europa
Habitat: terrestrisk, mest i løvskog
Utbredelse: Asia, Holarktis
Inndelt i
  • Se systematisk inndeling

Dorcini er en gruppe av til dels meget storvokste biller som hører til familien hjortebiller (Lucanidae).

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til meget store (15 – 100 millimeter) biller, hannene gjerne med sterkt forstørrede kjever (mandibler). Kroppsformen er noe flattrykt, de fleste er ensfarget mørke på farge. Hodet er stort og bredt (hos hannene av Dorcus titanus opptil 3 centimeter bredt), hos hannene meget stort for å gi feste for de store kjevene, fasettøynene temmelig små og runde. Hunnene er vanligvis betydelig mindre enn hannene, uten forstørrede kjever. Hannene av disse billene har vanligvis allometrisk vekst, det vil si at hodet og kjevene er forholdsvis større hos store individer enn hos små.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Hjortebillene er skogsinsekter med larver som utvikler seg i morken, død ved, for eksempel gamle stubber. Billene kan ofte finnes inne i hule trær. De europeiske artene er knyttet til løvtrær. Larvene spiser trefibre, som er svært næringsfattige, og utviklingen går derfor ganske langsomt – de kan bruke 3-4 år eller enda lengre på larveutviklingen. Til slutt forvandler larven seg til en puppe i et kammer fôret med opptygde trefliser. De voksne insektene er forholdsvis kortlivede og spiser lite, men de kan ta til seg noe nektar og saft fra frukt. De er aktive om natten. Tross sine tunge kropper er de fleste artene bra flyvere. Hannenes svære kjever er ubrukelige til å spise med – de brukes bare i kamp om hunnene. To kjempende hanner prøver begge å få tak rundt motstanderens kropp og kaste ham på rygg.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

De aller fleste av artene lever i Asia og østover til de vestlige av stillehavsøyene. Men det forekommer også noen få arter i Europa og Nord-Amerika.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Mange inndelinger plasserer alle artene bortsett fra de i slektene Eulepidius, Gnaphaloryx og Metallactulus i slekten Dorcus.

Treliste

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]