Diskusjon:Internett/Arkiv1

Internett

Oversikt

Internett er et verdensomspennende datanettverk. Nettet har økende betydning både kulturelt og økonomisk gjennom bruk av informasjon og teknisk som grunnlag for videre utvikling av metoder og utstyr for informasjonsbehandling.

Teknisk er Internett et samkjøringsnett av datamaskiner kalt vertsmaskiner. Forskjellige vertsmaskiner med ulike formål kan utveksle informasjon av alle typer som kan kodes digitalt. Maskinene kan lagre, bearbeide og presentere informasjon. Mange vertsmaskiner er personlige datamaskiner (eng: personal computer - PC) også kalt arbeidsstasjoner. Maskinene kan også være spesialisert for enkeltformål, eksempelvis store for arkivering eller tunge beregninger, eller små for fjernstyring eller fjernmåling.

Et viktig hjelpemiddel er en nettleser (eng: browser ) i en vertsmaskin. Det er et program som gjør det lett for en person å finne frem til og få presentert informasjon. Tallrike nettlesere og informasjonslagre utgjør World Wide Web, som samlet er den anvendelse av Internett som både har forårsaket kraftig vekst og har fått størst oppmerksomhet.

Den tekniske utvikling av Internett foregikk hovedsakelig i perioden 1968 – 1980 under ledelse av det amerikanske Advanced Research Projects Agenc y – ARPA. Arbeidet skjedde i et samarbeide mellom en rekke forskningsmiljøer i USA samt et i England og et i Norge. Samtidig koblet et økende antall andre forskningsmiljøer i USA seg til nettet og begynte mange samarbeidsprosjekter omkring anvendelser.

I perioden 1980 – 1991 skjedde en videre utbredelse til akademiske miljøer verden over. Fra 1991 var forbudet mot kommersielle anvendelser opphevet. Deretter skjedde en eksplosiv vekst i antallet datamaskiner, anvendelser og trafikk.

Teknikken representerer flere radikale avvik fra tradisjonelle metoder og tenkemåter. Etablerte miljøer, teleindustri og teleoperatører var skeptiske til internettutviklingen helt frem til omkring 1995. Siden da har Internett hatt betydelig påvirkning både av teleindustrien, dataindustrien og menneskers bruk av informasjon og telekommunikasjon. Internett har forårsaket endring av flere forhold i samfunnet ved å gjøre formidling av informasjon lettere, raskere og uavhengig av geografiske begrensninger.

Internett har ingen enkelt eier. Tekniske komponenter og overføringslinjer som er kommersielt tilgjengelig anskaffes og tilkobles av interesserte.

Internett begreper

Anvendelser

Internett har et stort og voksende antall anvendelser. Eksempelvis gjelder det nyhetsformidling, personlig kommunikasjon og underholdning med tekst, lyd og bilde. Fjernundervisning og effektiv søking etter informasjon, eksempelvis rutetider, kataloger, bøker (som Wikipedia) gjøres lett tilgjengelig. Handel med varer, tjenester og informasjon samt pengetransaksjoner øker i utbredelse og omfang. Anvendelsene øker i volum og mangfold.

Tjenester

Noen vanlige internett-tjenester:

• Verdensveven (WWW – World Wide Web)
• E-post
• Nettsamfunn
• SSH (Secure Shell)
• Telnet
• FTP (File Transfer Protocol)
• Nyhetsgrupper, deriblant USENET
• IRC (Internet Relay Chat)
• Instant Messaging (IM)
• Voice over IP (IP telefoni)

Teknikk

Internett bygger på kombinasjon av teleteknikk og datateknikk slik de var i bruk og utvikling siste halvdel av 1900-årene samt videreutvikling av teknikker for samvirke mellom ”åpne systemer”. Dvs. prosesser for informasjonsbehandling i samhandling mellom datamaskiner.

Transporten av informasjon skjer gjennom overføringskanaler av mange typer og med ulik kapasitet. Betegnelsen Internett betyr opprinnelig ”nett av ulike nett”. Spesielt nevnes nett av faste linjer med forskjellige kapasiteter, radionett, satellittnett og ulike typer lokale kabelnett. Ulike overføringskanaler knyttes sammen av rutere – datamaskiner som er programmert til å formidle overføringen. Denne skjer normalt ved såkalt pakkesvitsjing. En vertsmaskin kobles til en ruter og samhandler med ruteren og med andre vertsmaskiner via nettet i henhold til standardiserte prosedyrer kalt protokoller, hvor de to mest kjente er Transmission Control Protocol (TCP) og Internet Protocol (IP). Det er praktisk å skille mellom internett- teknikk og –tjenester.

===Historie===

Spesialiserte nett

Mange ideer hadde vært fremmet og diskutert opp gjennom 1960-årene om flere muligheter ved å samkjøre datamaskiner i nett hvor maskinene kunne utveksle informasjon. Flere former for slik samkjøring var tidlig i bruk også internasjonalt. Spesielt viktig var samkjøringsnett for reservasjon av billetter og seter for flyreiser, samt driftstekniske behov for flyselskaper. Felles for tidlige datanett var at de forutsatte likeartet operativsystem, driftsform og datamaskintype. Firmaet IBM og andre ledende fabrikanter av datautstyr hadde tidlig geografisk utstrakte nett av mange av sine maskiner.

Fra midten av 1960-årene kom tidsdeling av datamaskiner i bruk. Det tillot brukere å kommunisere direkte med datamaskiner for programutvikling og mange former for databehandling ved bruk av dataterminaler via telenettet. Datatjenester ble tilbudt via kommersielle datanett. Utviklingen av internett-teknikken ble imidlertid ikke gjort av de daværende ledende data- eller teleselskaper.

Frem til omkring 1980 pågikk diverse uavhengige utviklingsprosjekter og standardiseringsarbeider om datanett både ved universiteter, datafirmaer og teleoperatører. Kontakten mellom disse og internettutviklingen var liten.

Internett-teknikken tillater effektiv samkjøring av helt forskjellige maskiner. Den bygger på åpent tilgjengelige standardiserte metoder som er uavhengige av anvendelser og maskintyper. Dette er en viktig forutsetning for nettets bemerkelsesverdige fremgang og vekst.

Grunnleggende ideer

Visjonære forskere hadde fremkastet viktige ideer i de første decennier etter annen verdenskrig.

Robert (Bob) Kahn og Vinton (Vint) Cerf foreslo ideer til generalisert samkjøring av datamaskiner i en artikkel offentliggjort i 1974. De var grunnlaget for utviklingen av internett-teknikken. Kahn og Cerf har mottatt mange priser og utmerkelser for sin innsats.

Mange nye og spennende visjoner og konkrete ideer til anvendelser ble utviklet av Douglas Engelbart – også en høyt prisbelønnet forsker. Han gjorde en berømt presentasjon ved Stanford University i 1968 av egne og andre ideer. Han kalte sitt prosjekt ”Økning av menneskets tankekraft med datamaskiner” (Computer augmentation of the human intellect ). Demonstrasjonen gjaldt en rekke muligheter som da virket uoppnåelige, eller utopiske. De viktigste mulighetene er etter hvert blitt selvfølgeligheter i Internett.

Internett teknisk utvikling

Målsetning

Nettet skulle være robust og uten sentral styring, det skulle kunne utnytte ulike transmisjonsmedier og formidle effektivt forskjellige typer trafikk med ulike behov.

Organisering og gjennomføring

En inspirerende og løst, men faglig sterkt ledet samarbeidsprosess mellom forskere i en håndfull tekniske miljøer sto for utviklingsprosessen i en periode fra ca 1968 til ca 1980.

Utviklingen av nett-teknikken gjorde bruk av bl.a. teoretiske analyser, simuleringer og virkelig trafikk – både kunstig generert og ”naturlig” trafikk mellom mange universiteter som samarbeidet om anvendelser.

Nett-utviklingen ble ledet og gjennomført av sivile institusjoner og forskere i en åpen og kreativ teknisk utforskende sammenheng med sikte på videst mulig brukbarhet. Arbeidet hadde karakter av langsiktig grunnleggende teknisk forskning uten restriksjoner eller målsetninger verken av militær eller kommersiell art. Det var en virkeliggjørelse av ideer fremkastet og diskutert i flere miljøer i perioden 1960 – 1980. Resultatet kan oppfattes som et godt eksempel på fri teknisk forskning i et beundringsverdig samarbeide.

• Hele ideen med pakkesvitsing er inspirert ut fra militære mål (sitat far den eggelske delen:)"Licklider recruited Lawrence Roberts to head a project to implement a network, and Roberts based the technology on the work of Paul Baran who had written an exhaustive study for the U.S. Air Force that recommended packet switching (as opposed to Circuit switching) to make a network highly robust and survivable." 158.38.51.111 19. sep 2006 kl. 09:48 (UTC)

Fra 1968 hadde spesielt grupper ved forskningsmiljøene Stanford University- SU, Stanford Research International – SRI, University of California Los Angeles – UCLA, og firmaet Bolt Beranek and Newman – BBN viktige roller.

I 1969 ble et samkjøringsnett mellom fire miljøer i California og Utah bygget. Nettet ble kalt Arpanet. Det vokste raskt og fikk en viktig rolle frem til 1982.

Fra 1973 ble samarbeidet utvidet til et titalls forskermiljøer hvorav et i England og et i Norge. De dannet en faglig samarbeidsgruppe som i noen sammenhenger omtalte seg som Packet Switching Project Working Group – PSPWG . Et litt varierende antall – 20-40 – forskere samarbeidet faglig nært i den gruppen til ca 1980. Samarbeidet resulterte spesielt i diskusjoner og dokumentasjon av de tekniske resultatene. Dokumenter ble samlet i et felles åpent tilgjengelig Network Information Center – NIC – ved SRI. De hadde form av notater kalt Request For Comment – RFC .

Samarbeidet omfattet utforming av detaljer, felles eksperimenter, analyser og forsøk. En grundig ”prøve og feile prosess” pågikk frem til begynnelsen av 1980-årene. De forskjellige miljøene, geografisk spredt, kommuniserte daglig via elektronisk post og møttes på omgang tre-fire ganger i året.

Advanced Research Projects Agency – ARPA (senere omdøpt til DARPA – Defense. ..) er en sivil enhet som ligger administrativt under USAs forsvardepartement. En rekke fremstående forskere deltok i de samarbeidende miljøer.

Mange har antydet at nettet ble etablert for militære formål, men det er neppe riktig. Ingen militære eller militærtekniske problemstillinger ble behandlet i utviklingsarbeidet. Men internett-teknikken, slik den ble definert og åpent tilgjengelig dokumentert, dannet senere utgangspunkt for et eget nett for amerikanske militære formål. Det ble etablert i 1983 og kalt Milnet.

Arpanet og Internett

Utviklingen av datanett teknikk skjøt for alvor fart i 1968 da ARPA besluttet å sponse et ”ressursdelende nett” kalt Arpanet. Det viktigste nye var at vidt forskjellige datamaskiner med forskjellig formål og driftsform kunne samkjøres. Hovedmålsetningen ble omtalt som ressursdeling, noe som kan oppfattes i vid forstand.

Viktige visjoner og ideer lå til grunn for de tekniske prinsippene. Selve den praktiske implementering ble utført av firmaet BBN.

Arbeidet med nettet var et prosjekt under ARPAs ”kontor for informasjonsbehandlende teknikker”. Lawrence (Larry) Roberts var leder av det kontoret til 1973. Utviklingen ble fra 1972 til 1985 ledet av Robert (Bob) Kahn . Nettet ble etablert i 1969 og fungerte som et effektivt og inspirerende laboratorium under den videre utvikling.

Særlig viktig for utviklingen var at nettets virkemåte kunne omprogrammeres, og trafikken observeres i detalj fra et nettverk kontrollsenter – NCC. Det gjorde at nye ideer kunne utprøves og evalueres effektivt og hurtig trass i den store geografiske utstrekning.

Et annet viktig forhold var den store og økende interesse fra sterke fagmiljøer, både innen teknikk og andre fag. De bidro både med inspirasjon, ideer og korrektiver til den tekniske utvikling av selve nett-teknikken. Arpanet fungerte derfor som et laboratorium, samtidig med at nettet var i praktisk bruk og etter hvert ble forandret.

De videreutviklede teknikkene som ligger til grunn for Internett ble prøvet ut ved flere tilkoblede nett av ulike typer. Etter hvert ble Internett-metodene tatt i praktisk bruk i nettet. I 1983 hadde Arpanet fullført sin rolle, var erstattet av Internett og ble nedlagt som laboratorium.

Internajonalt samarbeide om utviklingen

En allsidig og imponerende utstilling av muligheter med ressursdeling via nettet ble arrangert i Washington, DC i oktober 1972. ARPA inviterte i 1972 til internasjonal deltagelse i utvikling av ressursdelende nett.

Utviklingen av selve Internett-teknikken ble ledet av Robert Kahn og foregikk fra 1973 i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer, hvorav et i England, University College London – UCL – under ledelse av Peter Kirstein , og et i Norge, Forsvarets forskningsinstitutt – FFI – ledet av Yngvar Lundh .

Norsk deltagelse i utviklingen

En beskjeden deltagelse i utviklingen foregikk ved Forsvarets forskningsinstitutt –– på Kjeller fra 1973. Yngvar Lundh ble fenget av ideene som ble presentert på konferansen i Washington i 1972. En fast forbindelse til det øvrige Arpanet ble etablert ved at en eksisterende fast leiet linje mellom Kjeller og et sted i USA, for et annet samarbeidsprosjekt, ble forsterket og multiplekset, dvs. delt til å fungere som to uavhengige linjer. En nettmaskin kalt TIP ble installert og tilknyttet via den nye linjen, som første del av Arpanet i Europa. Den tillot direkte tilkobling av dataterminaler til Arpanet.

Umiddelbart deretter ble en tilsvarende maskin etablert ved UCL, London via en linje fra Kjeller. Neste tilknytning til nettet utenom USA skjedde først i 1980.

TIP-maskinen ble plassert hos FFIs nabo Norsar . Dermed unngikk man de hindringer det ville innebære for videre samarbeide å ha den innenfor gjerdet til FFI, som er militært område. Det var et sterkt ønske fra ARPA så vel som fra FFI å få med andre norske miljøer i samarbeidet, men det lyktes ikke å skape interesse før Internet var etablert og mer allment interessant, i åttiårene. Televerket bidro med lån av en ledig satellittkanal for eksperimenter fra 1975.

Det lyktes heller ikke å skape særlig interesse for prosjektet hos mulige norske brukere av teknikken. Prosjektet hadde derfor små ressurser innenfor FFIs budsjett. Den egentlige drivkraft var forskernes tekniske visjoner og interesse. Deltagere var vernepliktige soldater med datafaglig bakgrunn, hovedfagsstudenter og etter hvert to forskere ved siden av Yngvar Lundh. På det meste deltok fem personer. Fra 1975 deltok Pål Spilling. Han ble den norske forsker som bidro mest og i lengst tid. Fra 1980-årene var han sterkt engasjert med å legge til rette for tilknytning av flere akademiske miljøer.

Noen datanett aktiviteter i Norge forøvrig

UNINETT

I 1976 tok UiO, sammen med NTH og Televerkets Forskningsinstitutt initiativ til danningen av UNINETT. I 1981 fikk de i gang et forskningsnett basert på X.25 og DATAPAK. Tjenestene i første omgang var terminaltjenester, men senere ble også e-post-tjenesten X.400 integrert. Noen år senere ble nettverket utvidet til andre land. bla. Sverige. Det felles nordiske nettverket fikk etter hvert navnet NORDUNET. Dette nettverket benyttet seg av flere forskjellige protokoller ved hjelp av en Vitalink-bridge. Verdens første multiprotokoll-nettverk var nå et faktum. Nå kunne flere transportprotokoller, som f.eks. IBM/NJE, DECnet, TCP/IP og X.25, snakke sammen. NORDUNET kom i drift i 1987.

[rediger]

TCP/IP

(bør innarbeides i hovedartikkelen om TCP/IP)

I 1975 forsøkte man for første gang å overføre data ved hjelp av TCP/IP-protokollen. Dette var mellom Stanford og UCL. I årene fremover ble TCP/IP stadig forbedret, og den fikk også en rekke støttefunksjoner. I denne perioden var det også en stor forbedring av tjenestene i de øverste lagene, slik som telnet, FTP, SMTP med flere. Berkeley-universitetet jobbet også i denne perioden med integrering av TCP/IP i AT&T Unix (BSD 4.x), alle universiteter fikk forøvrig tilgang til AT&T Unix kostnadsfritt. I perioden 1981-1983 ble den gamle ARPANET-protokollen NCP gradvis erstattet med TCP/IP. Da kunne ulike nettverk (ARPA, Ethernet, Proteon-ring-nett, SATNET og X.25) snakke sammen ved hjelp av TCP/IP, og dette var starten på det vi i dag kjenner som Internett.

[rediger]

Alternativet NOSIP

På 1980-tallet ble det i statens regi jobbet med en alternativ nettverksteknologi. Planen var en egen norsk OSI-profil (NOSIP), og denne skulle i utgangspunktet kun handle om OSI. Under arbeidet med NOSIP ble det oppdaget hvor elendig OSI-plattformen var sett med brukernes øyne. «Sammenlignet med det jeg kjente til fra min egen bruk av Internett var OSI-løsningene dyre, dårlige og fulle av feil (dersom de i det hele tatt eksisterte). Jeg foreslo derfor for min oppdragsgiver at vi skulle anbefale bruk av Internett-teknologi i stedet for OSI-teknologi. Det ble rimelig bryskt avvist. Men etter en stund fant jeg på at vi jo kunne foreslå bruk av Internett som en såkalt «interimsløsning» på områder der det ennå ikke fantes akseptable OSI-produkter. Dette forslaget ble akseptert, og dermed ble det «tillatt» å kjøpe inn Internett-utstyr og Internett-produkter for penger som Staten bevilget til nett-investeringer i tråd med NOSIP-planen. At de lovede OSI-produktene aldri dukket opp at interimsløsningen derfor ble permanent hører med til historien.» – Gisle Hannemyr At TCP/IP ble valgt som transportprotokoll her hjemme fremfor bruk av OSI-løsninger viste seg å være et smart valg. Vi så i ettertid at utbyggingen av Internett i bl.a. England og Tyskland ble flere år forsinket pga. valget av OSI-protokoller. De fleste grunnprotokoller som ikke er basert på TCP/IP er så og si utfaset nå.

[rediger]

DNS og NORID

I 1984 ble man introdusert for DNS for første gang, dette gjorde at man f.eks. kunne koble IP-adressen 192.100.100.100 til mittdomene.no. Året før fikk vi delegert .no-domenet til Norge - forvaltet av Televerkets Forskningsinstitutt (TF). UNINETT overtok ansvaret fra 1987, og i 1996 ble NORID (Norsk registreringstjeneste for Internett-domenenavn) etablert som en egen funksjon, som skulle ha ansvaret med å delegere .no domener til bedrifter og organisasjoner som ønsket dette. Hver bedrift eller organisasjon kunne ha ett domene under .no hierarkiet, og dette domenet skulle reflektere bedriftens navn. Denne politikken holdt NORID fast med helt frem til de endret politikken sin i februar 2001. Nå kunne en organisasjon ha opp til 15 domener og kravet om refleksjon i organisasjonsnavn falt bort. Antallet domener øker i Norge med ca. 200 hver dag. Ved utgangen av 2001 var det 67 185 domener registrert i Norge, mens det i oktober 2004 var cirka 218 000 registrerte domenenavn i Norge [1].

[rediger]

Revolusjonerende tjenester

Flere tjenester kom raskt. I 1988 kom IRC (Internet Relay Chat), utviklet av finnen Jarkko Oikarinen, som gjorde det mulig å snakke – chatte – i sanntid over Internett. I 1991 utviklet Paul Lindner og Mark P. McCahill Gopher. Gopher var et svært utbredt distribuert informasjonsrammeverk. Det spesielle med Gopher var at den kunne referere til andre tjenere og dokumenter transparent. Informasjonen ble så distribuert som en tekstfil. Gopher kunne også referere til andre protokoller slik at du kunne «lenke» til for eksempel FTP- og telnet-tjenere. I 1992 ble Gopher-søkemotoren Veronica lansert. Det finnes ikke mange Gopher-tjenere igjen i dag på grunn av den harde konkurransen tjenesten fikk da WWW (World Wide Web) ble introdusert det samme året. Web, eller WWW, ble utviklet av Tim Berners-Lee som jobbet i sveitsiske CERN. Dokumenter på web er tekstdokumenter formatert ved hjelp av f.eks. HTML (HyperText Markup Language). En nettleser tolker så denne HTML-koden og formaterer den på klientsiden. Web er i dag den mest brukte tjenesten på Internett.

[rediger]

Kommersialiseringen

I 1991 kom de første kommersielle aktørene her i Norge - Oslonett og Telepost. I 1992 var alle høgskoler i Norge tilknyttet Internett via Uninett, og året etter ble NIX (Norwegian Internet Exchange) opprettet. EUnet (European Unix Network) og Daxnet kom samme året til som nye kommersielle aktører i markedet. I 1993 kom Powertech som nok en ISP. Året etter kjørte de kommersielle aktørene samtrafikk via NIX. I januar 1995 kom den første norske nyhetsavisen på web. Dette var den lille avisen Brønnøysunds Avis. Dagbladet hevdet at de var først ute, men de kom først ut på vårparten det samme året. Vanskeligheten med å navigere på web ble ordnet ved at flere portaler, søkeroboter, indekser og emnekataloger så dagens lys. Noen av disse var SOL (1994), Altavista (1995), Kvasir (1995), ABC Startsiden (1996), Norindex (1997) og DMOZ (1998). Antallet brukere har også økt en del siden den spede begynnelse. I 1995 hadde Telepost 3 500 brukere, EUnet 3 000 brukere, Daxnet 500 brukere, Oslonett 7 000 brukere og Powertech 3 500 brukere (jfr. Computerworld 08-95). I 2002 regnet man med at ca. 2,2 millioner personer hadde tilgang til Internett i Norge. Dette er 72% av befolkningen over 13 år (jfr. Norsk Gallup Intertrack 2002).

ARPANET

(Bør innarbeides i hovedartikkelen om Arpanet)

Hovedartikkel: ARPANET

Det vi i dag kjenner som Internett har sitt utspring fra det amerikanske forskningsprosjektet ARPANET. Helt tilbake i 1963 forsket Paul Baran ved RAND Corporation på temaet «distribuerte systemer og kommunikasjon» for det amerikanske flyvåpenet. Her jobbet han med teorien om pakkesvitsjing som en basis for de distribuerte systemene. Planene ble den gang lagt på hyllen da de ble oppfattet som for komplekse.

«I have been embarrassed on occasion by people improperly giving me credit for creating the ARPANET. Of course I did not create the ARPANET or the Internet. Yes, I did seem to have invented packet switching as far as I can tell. And, yes, packet switching was used in the ARPANET and in the Internet. And, yes, packet switching did give the Internet some of its novel properties. But I only did this one piece of the underlying technology….» – Paul Baran

Noen år senere – i 1966 – jobbet Donald W. Davies ved National Physical Laboratory i England med akkurat det samme. Han lyktes i dette forsøket, og kunne noen år senere sette i drift et lite, lokalt, pakkesvitsjet nett.

RAND Corporation kom i 1964 med forslaget om å bygge et avansert kommunikasjonsnett som kunne motstå selv et angrep med atomvåpen. Tre år senere la Lawrence G. Roberts frem skissene for det som skulle bli til ARPANET. Nettet benyttet seg av et pakkesvitsjet nett, og på denne måten ble all data fordelt i små pakker. Pakkene valgte individuelle veier frem til mottakeren; om en node ble ødelagt ville pakken finne andre ruter frem til mottaker. Om alle veier var utilgjengelige ville pakken sendes mellom noder helt til veien frem til målet ble tilgjengelig.

I 1968/69 kom man for fullt i gang med arbeidet med ARPANET. De viktigste aktørene i startfasen var BBN (Bolt, Beranek and Newman), UCLA (University of California, Los Angeles), NAC (Network Analysis Corporation) og SRI (Stanford Research Institute).

BBN hadde hovedansvaret med utviklingen av pakkesvitsjene, samt overvåking av nettverket. UCLA hadde ansvaret for målinger av nettets yteevne, samt simuleringer og studier av nettet. SRI hadde avsvaret for NIC (Network Information Center). NAC hadde avsvaret for nettets topologi samt trafikkavviklingen.

I desember 1969 ble fire noder opprettet for de første utprøvingene av det nye nettet. De første nodene var plassert hos SRI (Stanford Research Institute), UCLA, USCB (University of California Santa Barbara) og UTAH (University of Utah, Salt Lake City). Nettet fikk da navnet ARPANET.

Utviklingen av programvare til nettet var opp til hver enkelt deltagerinstitusjon. Vert-til-vert-transportprotokollen NCP så dagens lys like etter at de første testene av nettverket var ferdig. Protokollene FTP (File Transfer Protocol) og Telnet (fjerninnlogging på stormaskiner) så dagens lys like etter.

I 1971 ble det for første gang overført filer ved hjelp av FTP (med programmet CPYNET). File Transfer-spesifikasjonen (anm. RFC 454) som beskriver FTP-protokollen, kom noe senere (1973). Samme året som FTP ble testet for første gang, utviklet Ray Tomlinson programmet SENDMSG. Ved hjelp av dette programmet lyktes han for første gang å sende en melding fra en klient til en annen. Året etter, i 1972, ble SENDMSG modifisert til bruk for ARPANET, krøllalfa (@, eller «at») fikk også sin betydning.

ARPANET vokste raskt, og seks år etter at de fire første nodene var opprettet bestod nettet av hele 50 noder. Hver node kunne ha opp til fire vertsmaskiner tilkoblet, noe som tilsier at det var opp til 200 vertsmaskiner tikoblet ARPANET i 1975. Dette antallet er nok lavere, for noder med TIP (Terminal Interface Processor) kunne bare ha tre vertsmaskiner tilkoblet. Noder med TIP tillater terminaler å koble seg til vertsmaskiner som om de var lokale terminaler. Nedetiden på ARPANET var beregnet til maksimalt 30 sekunder per år. Hver node var derfor forbundet med minst to andre noder, de hadde også ofte flere linjer til hver node for å forhindre driftsavbrudd i nettet. Linjene mellom nodene hadde en maksimal overføringshastighet på 56 Kb/s, med unntak av de mest trafikkerte nodene som hadde hele 230 Kb/s (øst–vest knyttepunkter). ARPANET ble i 1983 oppdelt i to nett, nettene ARPANET og MILNET. ARPANET ble faset ut syv år etter (1990).

Norge kommer med i ARPANET

Norge ble koblet til ARPANET i 1973. Dette skjedde ved at en TIP ble plassert hos NORSAR (Norwegian Seismic Array) på Kjeller. En eksisterende 2.4 kb/s fast linje til SDAC-IMP (Seismic Data Analysis Center, Virginia, USA) ble oppgradert til 9.6 kb/s. Den ble multiplekset, dvs. delt i to uavhengige kanaler på 2.4 og 7.2 kb/s. Sistnevnte koblet TIPen uavhengig til Arpanet som den første tilknytning utenfor USA. En liten gruppe ved FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) hadde da begynt et samarbeide med ARPA om ”ressursdelende nett”. En enkel dataterminalforbindelse til FFI via TIPen ble fra begynnelsen etablert ved FFI.

Umiddelbart deretter ble en 9.6 kb/s linje etablert fra Kjeller til London og en TIP installert ved UCL (University College London)..

FFI deltok i utviklingen av Internett teknologien i samarbeide med ARPA frem til 1982. En del av samarbeidet gjaldt pakkesvitsjing av satellittkanaler. Televerket bidro med lån – for eksperimenter – av en ledig satellittkanal og linjer til jordstasjonen i Tanum, Sverige fra 1975.

Antall addresser i IPV6

Når IPV4 har 4 oktetter, så har IPV6 16 tilsvarende oktetter. IPV6 og kan følgelig (med 128 bits) angi 2^128 = 340.282.366.920.938.000.000.000.000.000.000.000.000 forskjellige adresser. Nå er antallet maskiner man kan adressere mindre enn dette, pga. adresse-policy i IPV6, men når man sammenligner med 4,3 milliarder i IPV4, er det 3,4*10^38 som er tallet for IPV6. --Neox 7. okt 2004 kl.20:42 (UTC)

Omskriving

Artikkelen er både rotete og unøyaktig (bl.a. ble ikke ARPANET opprettet for å takle et atomangrep, slik mange tror). Alt som ARPANET ligger i en egen artikkel, som jeg la inn en referanse til. Håper noen kan ta på seg oppgaven med å oversette den engelske utgaven av artikkelen til norsk. Selv har jeg dessverre ikke tid for øyeblikket. --Toreau 15. mar 2005 kl.20:19 (UTC)

Internett

Denne artikkelen er klippet inn fra en annen med feil tittel; «Hvordan å bruke diskusjonssider». Ettersom den ikke svarte til tittelen og en den riktige tittelen allerede eksisterer, legger jeg den igjen her for en teknisk ansvarlig eller interessert kan forsøke seg på fletting. --Finn Bjørklid 4. mar 2006 kl.15:32 (UTC)

Internett

Teknisk er Internett et samkjøringsnett av datamaskiner kalt vertsmaskiner. Forskjellige vertsmaskiner med ulike formål kan utveksle informasjon. De kan lagre informasjon av alle typer og kan bearbeide informasjon, herunder oppsøke spesifiserte data. Langt de fleste vertsmaskiner er personlige datamaskiner (eng: personal computer - PC) ofte kalt arbeidsstasjon.

Et viktig hjelpemiddel er en nettleser (eng: browser) i en vertsmaskin. Det er et program som gjør det lett for en person å finne frem til og presentere informasjon. Tallrike nettlesere og informasjonslagre utgjør World Wide Web, som samlet er den anvendelse av Internett som både har forårsaket den kraftige vekst og har fått størst oppmerksomhet.

Overføringen av informasjon skjer gjennom et nettverk av overføringskanaler knyttet sammen av rutere – datamaskiner programmert til å formidle overføringen. En vertsmaskin kobles til en ruter og samhandler med ruteren og med andre vertsmaskiner via nettet i henhold til standardiserte prosedyrer kalt protokoller.

Den tekniske utvikling av Internett foregikk hovedsakelig i perioden 1968 – 1980 under ledelse av det amerikanske ”Advanced Research Projects Agency – ARPA. Arbeidet skjedde i et samarbeide mellom en rekke forskningsmiljøer i USA samt et i England og et i Norge.

I perioden 1980 – 1992 skjedde en videre utbredelse til akademiske miljøer verden over. Fra 1991 ble forbudet mot kommersielle anvendelser opphevet. Deretter skjedde en eksplosiv vekst i antallet datamaskiner, anvendelser og trafikk. Etablerte miljøer, teleindustrifirmaer og teleoperatører var skeptiske til internettutviklingen helt frem til omkring 1995.

Teknikken representerer flere radikale avvik fra tradisjonelle metoder og tenkemåter. Siden da har Internett hatt betydelig påvirkning både av teleindustrien, dataindustrien og menneskers bruk av informasjon og telekommunikasjon og har på mange måter forårsaket endring av flere forhold i samfunnet.

Internett-teknikk.

Teknisk utstyr og metoder som benyttes av Internett. Teknikken benyttes til lagring, bearbeidelse, transport og bruk av informasjon som kodes og behandles digitalt. Transporten av informasjon skjer gjennom transmisjonskanaler av mange typer og ulik kapasitet. Spesielt nevnes faste linjer med forskjellige kapasiteter, radionett, satellittnett og ulike former for lokale kabel nett. Betegnelsen Internett betød opprinnelig et ”nett av ulike nett”.

En sentral del av internett-teknikken er ”Transport Control Protocol” og ”Internet Protocol” kjent som TCP/IP.

Historisk hadde mange ideer vært fremmet og diskutert opp gjennom 1960-årene om flere muligheter ved å samkjøre datamaskiner i nett hvor maskinene kunne utveksle informasjon. Flere former for slik samkjøring var tidlig i bruk. Spesielt viktig var samkjøringsnett for reservasjon av seter og billetter for flyreiser, samt diverse driftstekniske behov for flyselskaper. Felles for tidlige datanett var at de forutsatte likeartet operativsystem, driftsform og datamaskintype. Internett-teknikken muliggjorde effektiv samkjøring av helt forskjellige maskiner.

Firmaet IBM hadde tidlig utstrakte nett av mange av sine maskiner. Fra midten av 1960-årene kom tidsdeling av datamaskiner i bruk. Det tillot brukere å kommunisere direkte med datamaskiner for programutvikling og mange former for databehandling ved bruk av terminaler via telenettet. Datatjenester ble tilbudt via kommersielle datanett. Utviklingen av internett-teknikken ble imidlertid ikke gjort av de daværende ledende data- eller teleselskaper.

Mange nye og spennende ideer og muligheter ble utviklet av Douglas Engelbart som gjorde en berømt presentasjon ved Stanford University i 1968. Han kalte sitt prosjekt ”Økning av menneskets tankekraft med datamaskiner” (Computer augmentation of the human intellect).

Utviklingen av teknikken skjøt for alvor fart i 1968 da ARPA (Advanced Research Projects Agency) besluttet å sponse utvikling og etablering av et ”ressursdelende nett” kalt Arpanet. Hovedmålsetningen ble omtalt som ressursdeling, noe som kan oppfattes i vid forstand.

Arbeidet med nettet var et prosjekt under ARPAs kontor for informasjonsbehandlingsteknikker. Lawrence (Larry) Roberts var leder av det kontoret til 1973. Utviklingen ble fra 1972 ledet av Robert (Bob) Kahn. Arpanet ble etablert i 1969 mellom fire forskningsmiljøer i California og Utah) og fungerte som et meget effektivt og inspirerende laboratorium for den videre utvikling.

Selve byggingen og den videre drift og raske utvidelse av Arpanet ble utført av firmaet Bolt Beranek and Newman i Cambridge, Massachusetts – BBN - under kontrakt med ARPA. En meget viktig egenskap ved Arpanet var at det kunne omprogrammeres og brukes til eksperimenter styrt fra et kontrollsenter. Det gjorde nettet til et effektivt laboratorium som betydde meget for effektiviteten av utviklingen.

Arpanet vokste raskt etter hvert som flere universiteter meldte sin interesse og fremmet nye ideer. En rekke utviklingsprosjekter for anvendelser pågikk samtidig på meget forskjellige fagområder for å utnytte samkjøring av ulike datamaskiner. Det førte til formulering av krav og ga realistiske forhold og korrektiver under utprøvningen av nett-teknikken. En viktig demonstrasjon av samkjøringsnettet og muligheter fant sted på en konferanse i Washington, DC i oktober 1972. Eksempler på anvendelser som ble demonstrert da var forståelse av naturlige språk, værvarsling, matematisk analyse.

ARPA (senere omdøpt til DARPA – Defense Advanced..) ligger administrativt under USAs forsvardepartement, men utviklingen ble ledet og gjennomført av rent sivile institusjoner og forskere i en åpen og teknisk utforskende sammenheng med sikte på videst mulig brukbarhet. Utviklingsarbeidet hadde karakter av langsiktig grunnleggende teknisk forskning uten restriksjoner eller målsetninger verken av militær eller kommersiell art. Det var en virkeliggjørelse av ideer fremkastet og diskutert i flere miljøer i perioden 1960 – 1980. Resultatet kan oppfattes som et godt eksempel på fri teknisk forskning i et beundringsverdig samarbeide.

Grunnleggende ideer til internett-teknikken ble formulert i en artikkel av Robert (Bob) Kahn og Vinton (Vint) Cerf i 1973. De var grunnlaget for den resulterende teknikken. Kahn og Cerf har mottatt mange priser og utmerkelser for sin innsats.

Mange har antydet at nettet ble etablert for militære formål, men det hadde i så fall ingen innvirkning på verken selve utviklingen eller resultatet. Internett-teknikken, slik den ble definert og dokumentert, dannet forøvrig senere utgangspunkt for et eget nett for amerikanske militære formål. Det ble etablert i 1983 og kalt Milnet.

Målsetninger for utviklingsprosessen var at nettet skulle være robust og uten sentral styring, at det skulle kunne utnytte ulike transmisjonsmedier og formidle effektivt forskjellige typer trafikk med ulike behov.

Utviklingen gjorde bruk av bl.a. teoretiske analyser, simuleringer og virkelig trafikk – både kunstig generert og ”naturlig” trafikk mellom de mange universitetene. Det var en situasjon som la grunnen for en effektiv utvikling og et praktisk resultat som senere har vist seg å være konkurransedyktig.

Internasjonal deltagelse i utviklingen ARPA ved Robert Kahn og Lawrence Roberts inviterte i 1972 til internasjonal deltagelse. Utviklingen av selve Internett-teknikken ble ledet av Robert Kahn og foregikk fra 1973 i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer, hvorav et i England (University College London – UCL) under ledelse av Peter Kirstein, og et i Norge (Forsvarets forskningsinstitutt – FFI) ledet av Yngvar Lundh.

Samarbeidet omfattet utforming av detaljer, felles eksperimenter, analyser og forsøk. En grundig ”prøve og feile prosess” pågikk frem til begynnelsen av åttiårene. De forskjellige miljøene, geografisk spredt, kommuniserte daglig via elektronisk post og møttes på omgang tre-fire ganger i året.

I 1983 hadde Arpanet tspilt sin egentlige rolle.

Norsk deltagelse i utviklingen foregikk ved Forsvarets forskningsinstitutt – FFI – på Kjeller fra 1973. Yngvar Lundh ble fenget av ideene som ble presentert på konferansen i Washington i 1972. En fast forbindelse til det øvrige Arpanet ble etablert ved at en eksisterende fast leiet linje, for et annet samarbeidsprosjekt, ble forsterket og multiplekset, dvs. delt til å fungere som to uavhengige linjer mellom Kjeller og et sted i USA. En ”TIP” ble installert (en variant av IMP som tillot direkte tilkobling av dataterminaler), og tilknyttet via den nye linjen, som første del av Arpanet i Europa.

Den ble plassert hos FFIs nabo Norsar. Dermed unngikk man de hindringer det ville innebære for videre samarbeide å ha den innenfor gjerdet til FFI, som var militært område. Det var et sterkt ønske å få med andre norske akademiske miljøer i samarbeidet, men det lyktes ikke å skape interesse før Internet var etablert og mer allment interessant, i åttiårene.

Det lyktes heller ikke å skape særlig interesse for prosjektet hos mulige brukere av teknikken. Prosjektet hadde derfor små ressurser innenfor FFIs budsjett. Den egentlige drivkraft var forskernes tekniske visjoner og interesse. Deltagere var vernepliktige soldater med databakgrunn, hovedfagsstudenter og etter hvert to forskere ved siden av Yngvar Lundh. På det meste deltok fem personer. Fra 1975 deltok Pål Spilling. Han ble den norske forsker som bidro mest og i lengst tid, først med selve utviklingen. Fra 1980-årene var han sterkt engasjert med å legge til rette for at norske brukere kunne tilknyttes og bruke nettet.

Etableringen av FFIs tilknytning gjorde det samtidig økonomisk mulig for University College London – UCL – å etablere en tilknytning via FFI.

greit å gå tilbake til å ha denne som diskusjonsside?

hvis alt fra siden nå er lagt inn i hovedsiden (god tekst, men trenger langt flere wikilienker - se den engelske artikkelen om emnet) - er det OK å slette artikkel-kopien fra denne siden? --Alvestrand 16. sep 2006 kl. 21:38 (UTC)