Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker er en norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente. Den utkom første gang i 1902, og ble senere språklig revidert i henhold til norsk språkutvikling og utgitt i ny utgave i 1938.

Tittelbladets fulle tittel er (1938-utgaven) Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer. Imprimatur var gitt 25. januar 1938 av biskop Jacob Mangers, utgiver var det apostoliske vikariat Oslo, og forlegger var St. Olavs Forlag.

Oversettelsen var foretatt fra Vulgata av den katolske prest – senere biskop – Olaf Offerdahl. Han døde i 1930. Biskop Offerdahls omsetning ble lagt til grunn for den utgaven som forelå i 1938. Likevel må denne utgaven – bortsett fra innledninger, forklaringer, sakregister, som i sine hovedtrekk er de samme som Offerdahls – betegnes som et selvstendig arbeid av de sakkyndige som det apostoliske vikariat under biskop Jacob Mangers hadde bedt om å utføre denne nye omsetning. De sammenlignet nøye Vulgatas tekst med den greske tekst, og noterte divergensene i forklaringene, som løper gjennom hele boken i nedre kant.[1]

Utgivelsen i 1902 var i alle fall til dels inspirert av pave Leo XIIs encyklika «Om studium av den hellige skrift» av 18. november 1893. Valget av å legge Vulgata til grunn ble grundig redegjort for i oversettelsens innledning. Oversettelsen og nyoversettelsen kom bare noen få år etter at Bibelen kom i nye riksmåls/bokmålsoversettelser i Statskirkens regi. Dette sammentreff, som ikke nevnes i innledningen, har også vært med på å motivere utgivelsene. Det er likevel generisk berørt i innledningens avslutning:

«... det må sies at det er alltid nyttig og gagnlig å lese den hellige Skrift i den rette ånd. At Kirken forbyr folk å lese de utgaver som vranglærerne får i stand, og hvor de smugler sine egne meninger inn i Guds ord ved forvanskning av oversettelsen, er så naturlig en ting, at vi måtte anklage vår egen mor for å tilsidesette sine helligste plikter, om den ikke gjorde det. Likesom Kirken har fått Guds skrevne ord til opbevaring og utlegging, så har den også den opgave å våke over det rette bruk av det, så dette ord, som ligner et tve-egget sverd, ikke blir til skade for kristendommen og kristenlivet, men til velferd og frelse.»[2]

Om 1938-revisjonen het det ellers at under se senere 35 år har «det såkalte bokmål stadig vært i utvikling, så både ord og setningsbygning er blitt fremmed for den nye generasjon. Derfor måtte en ny utgave nødvendigvis gjennomgå en betydelig revisjon, så også de unge kan få glede av å lese den Hl. Skrift uten å skremmes av en foreldet språkdrakt.»[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker (1938), s. III-IV.
  2. ^ Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker (1938), s. XII.
  3. ^ Det Nye Testamentes Kanoniske Bøker (1938), s. III.