Derveni-papyrusen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Derveni-papyrusen.

«Når man leser Derveni-papyrusen hjelper det å tenke på tre nivåer samtidig: (1) Orfeus' mytiske fortelling om gudenes opprinnelse, (2) kommentatorens allegoriske tolkning og (3) den fysiske prosessen [i verdens tilblivelse].»[1]

Derveni-papyrusen er en papyrus fra antikkens Hellas, datert til ca 340 f.Kr.. Papyrusen ble funnet i 1962, og er det eldste bevarte håndskriftet i Europa. Papyrusen består av ca 260 fragmenter, og ble ikke publisert før i 2006. Det inneholder en anonym kommentar til en teogoni (fortelling om gudenes opprinnelse) fremstilt i et dikt tilskrevet Orfeus. [1][2][3][4][5][6]

Tekstens innhold[rediger | rediger kilde]

Mens selve papyrusen kan dateres til ca 340-320 f.Kr. er det forhold ved teksten, som er skrevet på gammelgresk med en miks av flere dialekter[7], som tyder på at den er fra før 400 f.Kr.[1]

Manuskriptet kommenterer og siterer et dikt preget av orfismen, og skrevet på heksameter. Diktet angis å være skrevet av Orfeus selv. Teksten innledes med ordene «Steng dørene, dere uinnvidde», en hentydning til lukkede mysteriereligioner som også Platon brukte.[2]

Kommentarens «hovedmål er å vise at Orfeus' dikt må tolkes allegorisk»[1]; og denne tolkningen fjerner alle de kontroversielle sidene ved Orfeus' teologi: vold, kannibalisme og incestuøse forhold mellom gudene. Ifølge diktet er gudene født av hverandre: Nyx gir liv til Uranos, som gir liv til Kronos, som igjen gir liv til Zeus, og alle disse etterfølger hverandre som gudenes konger. Kommentaren mener imidlertid at de ulike guddommene bare er ulike stadier og manifestasjoner av den samme guddommen, kalt Intellektet.[1]

Funnhistorien[rediger | rediger kilde]

Papyrusfragmentet ble oppdaget i januar 1962 under utgavinger i byen Derveni, ca 12 km nord for Thessaloniki i Makedoniaregionen. Det ble funnet i en aristokratisk grav i nekropolen til den antikke byen Lete, blant restene etter et kremasjonsbål. Normalt skulle papyrusen ha brent opp sammen med den avdøde, men i dette tilfelle ble den karbonisert i stedet.[1] Papyrusen består av ca 260 fragmenter av ulik størrelse; den oppbevares på Det arkeologiske museet i Thessaloniki.

En beskrivelse ble publisert av franskmannen André Laks og amerikaneren Glenn Warren Most 1997 i boken Studies on the Derveni papyrus.[8] I 2005 begynte en gruppe fra University of Oxford og Brigham Young University å undersøke papyrusen med multispektral bildeteknikk.[5]

I oktober 2006 publiserte den greske arkeologiprofessoren Kyriakos Tsantsanoglou fra Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki den første fullstendige oversettelsen av hele teksten.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Arve Omtvedt Berntzens innledning til Orfeus, 2009.
  2. ^ a b Hellenic Ministry of Culture (lest 25. april 2011)
  3. ^ Bryn Mawr Classical Review 2006 (lest 25. april 2011)
  4. ^ J. R. Russell, Harward University Arkivert 20. januar 2012 hos Wayback Machine. (lest 25. april 2011)
  5. ^ a b National Geographic Society (lest 25. april 2011)
  6. ^ Science, msnbc (lest 25. april 2011)
  7. ^ Richard Janko. «The Physicist as Hierophant: Aristophanes, Socrates and the Authorship of the Derveni Papyrus» Zeitschrift fur Papyrologie und Epigraphik 118, 1997, pp. 61–94.
  8. ^ *André Laks and Glenn W. Most, editors, 1997. Studies on the Derveni Papyrus (Oxford University Press).(books.google.)
  9. ^ K. Tsantsanoglou, G.M. Parássoglou, T. Kouremenos (editors), 2006. "The Derveni Papyrus" (Leo. S. Olschki Editore, Florence [series Studi e testi per il "Corpus dei papiri filosofici greci e latini, vol. 13]). ISBN 88-222-5567-4.

Norsk utgave[rediger | rediger kilde]