Den sino-vietnamesiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den sino-vietnamesiske krig
Konflikt: Den tredje indokinesiske krig
Den sino-vietnamesiske krig
{{{underskrift}}}
Koordinater: {{{koordinater}}}
Dato: 17. februar – 16. mars 1979
Sted: Det nordlige Vietnam
Resultat: Begge parter erklærte seier, status quo ante bellum
Casus belli: Vietnams invasjon av Kambodsja
Territorieforandringer: {{{territorie}}}
Parter
Vietnam
Vietnam
Kina
Kina
Kommandanter
Vietnam Lê Duẩn
Vietnam Phạm Văn Đồng
Vietnam Văn Tiến Dũng
Kina Deng Xiaoping
KinaYang Dezhi
KinaXu Shiyou
Styrke
60 000 regulære
150 000 militser
300 000 tropper
400 stridsvogner[1]
Tap
Hoover Institution:
20 000 døde
32 000 skadet
185 stridsvogner ødelagt
Ifølge Vietnam:
10 000 sivile døde[2]
Vestlige kilder:[3]
25 000 døde
37 000 skadet
420 stridsvogner ødelagt
Kinesiske kilder:[4]
6900 soldater døde
15 000 skadet
{{{tap3}}}
{{{notater}}}
Kart
Kart over Den sino-vietnamesiske krig

Den sino-vietnamesiske krig (vietnamesisk: Chiến tranh biên giới Việt-Trung, kinesisk: 对越自卫反击战, pinyin: Duì yuè zìwèi fǎnjī zhàn) var en krig mellom Folkerepublikken Kina og Vietnam i 1979. Foranledningen var at Vietnam tidigere hadde invadert Kambodsja og styrtet Røde Khmer fra makten. Kina invaderte Vietnam og truet med å erobre hovedstaden Hanoi. De ble møtt av hard motstand fra vietnamesiske styrker og kineserne slo retrett etter noen ukers kamphandlinger. Kinas offisielle forklaring er at man hadde ment å «gi Vietnam en lærepenge». Sovjetunionen og de fleste andre Warszawapaktslandene uttrykte sin støtte til Vietnam, men uten å gripe inn.

Krigen ansees som et sjeldent eksempel på at den sterkeste parten, her Kina, kastet bort sine fordeler. Kulturrevolusjonen førte til store problemer i den kinesiske hæren, som stort sett benyttet seg av menneskelige bølger i krigen. I etterkant ble det gjort en modernisering av den kinesiske hæren.[5]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I Kambodsja hadde Vietnam støttet Røde Khmer mot den USAstøttede regjeringen ledet av Lon Nol. Da Røde Khmer og Pol Pot tok makten ble relasjonene med Vietnam imidlertid forverret, samtidig som Røde Khmer knyttet seg nærmere til Kina. På grunn av at soldater fra Kambodsja foretok innfall inn på vietnamesisk område og på grunn av ideologiske forskjeller invaderte Vietnam landet og avsatte Røde Khmer. For Kina som hadde sett Vietnam alliere seg med Sovjet, noe som hadde forsuret relasjonene mellom landene, innebar dette en ytterligere forverring av relasjonene.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Den 17. februar 1979 begynte kinesisk artilleri å skyte inn mot vietnamesisk territorium og kort deretter invaderte Kina med 80 000[trenger referanse] mann langs hele grensen mellom de to landene. Dette skjedde etter at Deng Xiaoping hadde besøkt Japan og USA og sagt at Vietnam skulle straffes for sin handlemåte i Kambodsja. Angrepet bestod i menneskelige bølger der man forsøkte å vinne fordel med hjelp av sin tallmessige overlegenhet i antall soldater. Men angrepet tapte raskt farten, og de kinesiske styrkene opplevde voldsomme menneskelige tap. Den vietnamesiske milits-styrken ble ansett som den mest erfarne i verden, og lyktes i å påføre den første angrepsbølgen store tap. Kommunikasjonen ble sabotert, og vellykkede vietnamesiske grenseraid og påfølgende sabotering av Kinas ammunisjonslagre førte til at de kinesiske styrkene gikk tom for artilleri-ammunisjon allerede på et tidlig stadium. Dette førte til at kineserne ble lette mål for vietnamesisk artilleri. De kinesiske styrkene fikk også store problemer med å bryte forbi tungt befestede vietnamesiske maskinvåpen-posisjoner på grunn av mangelen på artilleristøtte. Minelegging og plassering av skarpe bambusstenger var to taktikker som de vietnamesiske troppene benyttet seg av under krigen, og som viste seg å være svært effektiv.[6]

Etter en uke med kamper innstilte kineserne. Det innledende angrepet hadde vært dårlig utført, og styrkene hadde lidd store tap. Åtte nye divisjoner ble mobilisert til grensen. En fornyet angrepsbølge klarte å erobre provinshovedstadene i provinsene Dong Dang, Lao Cai, Cao Bang og Ha Giang.[7] Stilt ovenfor dette, benyttes vietnameserne den samme strategien som tidligere hadde gitt suksess under slaget ved Dien Bien Phu; de trakk seg ut fra byene, og tok kontroll over de omkringliggende åsene. Kineserne opplevde dermed det samme som franskmennene hadde opplevd i 1954; de ble omringet, uten mulighet til å slå til mot fienden. Vietnamesisk artilleri var lett å gjemme i åsene, og det var altfor farlig for okkupasjonsstyrkene å bevege seg langt utenfor de okkuperte byene. Gjentatte forsøk på å slå ut de vietnamesiske styrkene medførte store tap på kinesisk side, og hadde liten effekt mot de vietnamesiske styrkene.

På papiret hadde nå de kinesiske styrkene kontroll over alle de nordligste provinshovedstadene, selv om dette riktignok hadde en svært begrenset strategisk verdi. Vietnamesiske angrep fra alle kanter gjorde at de kinesiske styrkene aldri var trygge, og det var umulig å slå tilbake mot den usynlige fienden. På et eller annet tidspunkt bestemte kineserne seg for å starte en ensidig tilbaketrekning, men før dette ønsket de å ta kontroll over Lang Son. Den 2. mars ble angrepet satt igang, selv om mesteparten av styrkene allerede var på vei ut. Her benyttet vietnameserne Flygende Tigre-regimentet, og en eliteenhet ble gjort klar til å beskytte Lang Son. Imidlertid ble disse aldri satt i aksjon, ettersom man mente militsene gjorde en god nok jobb. Til slutt ble byen inntatt, samtidig som vietnameserne sikret kontroll over de omkringliggende åsene. Kineserne kontrollerte nå fire lommer på vietnamesisk territorium, men vietnamesiske geriljaaktiviteter umuliggjorde noen konsolidering av kontrollen over disse områdene. Den kinesiske planen om å tvinge Vietnam til å trekke sine styrker ut av Kambodsja for å kjempe i nord, hadde mislyktes totalt.

Tre dager senere meddelte Kina at man skulle trekke ut sine soldater, men først den 16. mars 1979 forlot den siste kinesiske soldaten Vietnam etter omfattende ødeleggelse av vietnamesisk infrastruktur under tilbaketrekningen.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Begge sider hevdet etter krigen at de hadde vunnet. En viktig årsak til krigen fra Kinas side var Vietnams engasjement i Kambodsja og avsettelsen av Pol Pot. Vietnams nærvær ble ikke påvirket av Kinas invasjon, så i dette henseende var krigen mislykket for Kina. Den grensekonflikten som fantes mellom Kina og Vietnam ble heller ikke løst.

Forfatteren Gerald Segal uttrykker i boken Defending China at den kinesiske krigsinnsatsen var totalt mislykket: Kina feilet i å tvinge Vietnam ut av Kambodsja, de feilet i å stoppe grensestridighetene mellom de to kommuniststatene, de feilet i å kaste tvil rundt Sovjetunionens styrke, feilet i å fremstille Kina som en sterk nasjon, og feilet i å få USA med i en anti-sovjet-koalisjon.

Noe som kan ha vært et annet mål for Kina, selv om det aldri ble fremført offentlig, var å teste styrken i det samarbeide som rådde mellom Sovjetunionen og Vietnam og som var en splint i øyet på de kinesiske lederne. Sovjet uttalte sin støtte til Vietnam men truet aldri Kina militært. Dette kan ha berodd på at Vietnam så ut å klare seg selv, men kan også ha hatt å gjøre med at forholdet mellom Vietnam og Sovjet ikke var så hjertelige som de så ut til å være utad. En tredje grunn kan ha vært den ulumske geografiske beliggenheten Vietnam hadde i forhold til Sovjet, som umuliggjorde noen omfattende mobilisering av sovjetiske tropper til Vietnams unsetning. Det eneste realistiske alternativet ville vært å gjenopplive den sino-sovjetiske grensekonflikten, noe som sannsynligvis ikke var ønskelig for noen av partene.

Den diskriminering som forekom av kinesere i Vietnam og som ble brukt som en offisiell forklaring av krigen fra Kinas side ble forverret etter krigen, og mange kinesere valgte å flykte eller flytte fra Vietnam.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var Vietnam meget bestemt på å forhindre en fremtidig kinesisk invasjon, og for å gjøre dette befestet de hele den sino-vietnamesiske grensen og stasjonerte 600 000 tropper der. Kina svarte med å stasjonere 400 000 tropper på sin side av grensen, og en kald krig begynte.

Mindre sammenstøt forekom på 1980-tallet, framfor alt i 1984. Landene forsøkte senere å tilnærme seg hverandre og Vietnam var det første land som gav Kina støtte for Massakren på Den himmelske freds plass i 1989. En grenseavtale ble inngått i 1999 og resulterte i at Vietnam ga bort noen deler av sitt territorium til Kina. Vietnam har tidligere krevd en unnskyldning for krigen fra Kina, men har etter at relasjonene ble forbedret ikke lenger gjentatt dette krav.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Hägerdal: Vietnams historia (kapittelet Enandets problem), 2005. Historisk media
  • D.J. Sagar: Major political events in Indo-China 1945-1990

Se også[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://journals.cambridge.org/action/displayAbstract?fromPage=online&aid=358806
  2. ^ King V. Chen(1987):China's War With Việt Nam, 1979. Hoover Institution Press, Stanford University, page 114
  3. ^ http://journals.cambridge.org/action/displayAbstract?fromPage=online&aid=358806
  4. ^ http://mil.chinaiiss.org/content/2008-10-6/619729_2.shtml
  5. ^ O'Dowd, Edward C. (2007), Chinese Military Strategy in the Third Indochina War, New York, NY: Routledge, ISBN 9780415414272
  6. ^ The Sino-Vietnam War-1979: Case Studies in Limited Wars, Colonel G.D. Bakshi, VSM
  7. ^ The Sino-Vietnam War-1979: Case Studies in Limited Wars, Colonel G.D. Bakshi, VSM