Den norske forening for Nationernes Liga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den norske forening for Nationernes Liga var en norsk forening som ble opprettet i 1918 for å bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig.

Mot slutten av første verdenskrig, som endte i november 1918, vant den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons fjorten punkter stor oppsikt over hele verden, også i Norge. Tanken om å få i stand et forbund mellom statene som skulle hindre en ny verdenskrig, ble ivrig diskutert. På denne bakgrunnen ble «Den norske forening for Nationernes Liga» stiftet i oktober 1918. Fridtjof Nansen holdt hovedtalen på stiftelsesmøte og ble foreningens formann. Blant styremedlemmene var Johan Castberg, Johan Bredal, Ole Olsen Lian og Arnold Ræstad, mens Christoffer Hornsrud, Wilhelm Keilhau og Halvdan Koht var blant medlemmene. Foreningen gikk straks i gang med å skrive et forslag til prinsipper som et slikt forbund skulle bygge på. Resultatet var utgivelsen «Pincipper for Nationernes Liga», som var ferdig 30. januar 1919 og ble trykt på flere språk. Her ble det fremsatt en rekke krav medlemslandene i en slik liga måtte oppfylle. Den øverste myndigheten for ligaen skulle være en verdenskongress, og den utøvende myndigheten skulle innehas av et råd med 15 medlemmer. Wilhelm Keilhau kaller de norske prinsippene «det mest demokratiske og følgeriktige av alle de forslag om et folkeforbund som blev utarbeidet i disse adventsmånedene, da menneskeheten håpet på at den nye tid skulde bli født.»[1]

Nansen reiste til London for å legge frem prinsippene, og talte for en tilsvarende engelsk forening, League of Nations Union i Criterion Hall. På samme tid var de allierte seierherrenes delegasjoner på fredskonferansen i Paris i ferd med å planlegge Folkeforbundet. Nansen fløy derfor dit for å benytte seg av sin innflytelse på fredskonferansen. Siden planene for Folkeforbundet alt var lagt, fikk han ikke utrettet stort, men han vant likevel gehør for at de nøytrale statene skulle få anledning til å uttale seg før planene om forbundet ble fastsatt i fredstraktaten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keilhau (1938), s. 348.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keilhau, Wilhelm: Det norske folks liv og historie i vår egen tid. Oslo: Aschehoug, 1938.
  • Ørvik, Nils: Sikkerhetspolitikken 1920–1939 I. Oslo: Tanum, 1960.