Den fremmede

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den fremmede
orig. L'Étranger
Forfatter(e)Albert Camus
SpråkFransk
Tilblivelsemai 1940
SjangerFilosofisk roman, absurd litteratur
Utgitt1942

Den fremmede (fransk: L’Étranger) er debut- og gjennombruddsromanen til den fransk-algeriske forfatteren og filosofen Albert Camus. Den kom ut på Gallimard i Paris i 1942.

Den fremmede ble utgitt på norsk første gang i 1946.

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Meursault får vite om dødsfallet til moren hans, som har bodd på et aldershjem. Han tar seg fri fra jobben for å delta i begravelsen hennes, men han viser ingen av indikasjonene på sorg som menneskene rundt ham forventer av noen i hans situasjon. De fleste av kommentarene hans til leseren på dette tidspunktet handler om hans egne observasjoner av de aldrende deltakerne ved begravelsen, som finner sted på en uutholdelig varm dag. Tilbake i Alger møter han Marie, en tidligere sekretær i firmaet hans. De begynner et intimt forhold. Alt dette skjer dagen etter morens begravelse.

I løpet av de neste dagene hjelper Meursault en nabo og venn, Raymond Sintès, som ryktes å drive med Hallikvirksomhet. Raymond ønsker å hevne seg på sin kjæreste som han mistenker har tatt imot presanger og penger fra en annen mann. Raymond ber Meursault skrive et brev som inviterer kvinnen til Raymonds leilighet utelukkende slik at han kan ha sex med henne og deretter spytte henne i ansiktet og kaste henne ut. Som regel anser Meursault andre mennesker som enten interessante eller irriterende, eller han føler ingenting for dem i det hele tatt.

Kjæresten til Raymond besøker ham en søndag morgen, og politiet blir involvert når han slår henne for å ha slått ham etter at han forsøkte å sparke henne ut. Han ber Meursault vitne om at kjæresten hadde vært utro da han blir kalt til en politistasjon, noe Meursault samtykker i. Til slutt slipper Raymond med en advarsel. Mens dette pågår, spør Meursaults sjef ham om han er villig til å arbeide i en filial som bedriften deres vurderer å åpne i Paris.

En helg inviterer Raymond både Meursault og Marie til en venns hytte. Der ser de broren til Raymonds avviste kjæreste sammen med en annen araber. Araberne konfronterer Raymond og vennen hans, og Raymond blir skadd med en kniv. Senere går Meursault tilbake langs stranden alene, bevæpnet med en revolver som han tok fra Raymond. Han møter broren til Raymonds kjæreste. Desorientert, og på kanten av heteslag, skyter Meursault ham. Det er et dødelig skudd, men Meursault skyter likevel mannen fire ganger til. Han røper aldri noen spesifikk årsak til denne handlingen - eller hva han egentlig føler, annet enn å være plaget av varmen og intenst sterkt sollys.

Del 2 Meursault sitter nå i fengsel, på grunn av mordet på ararberen. Hans manglende evne til å tilpasse seg enhver ytre omstendighet, ser ut til å gjøre livet i fengsel utholdelig for ham. Meursault benekter aldri at han drepte araberen. Så under rettssaken hans fokuserer en påtaleadvokat mer på Meursaults manglende evne eller vilje til å gråte i morens begravelse, enn på detaljene rundt drapet.

Påtale-makten forsøker å skildre Meursaults stillhet og passivitet som mangel på anger eller skyldfølelse. Han fordømmer Meursault som et sjelløst monster, som fortjener å dø på grunn av hans forbrytelse. Selv om flere av Meursaults venner forsøker å vitne på Meursaults vegne, og advokaten hans forteller ham at dommen sannsynligvis vil være kort, blir Meursault dømt til å bli offentlig halshugget.

Se også[rediger | rediger kilde]