Den flyvende hurtigrute

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Short S-25 Sandringham 4. Det var denne flytypen som traffikerte Den flyvende hurtigrute. foto TEAL

Den flyvende hurtigrute var det populære navnet på DNLs flygninger med Short Sandringham sjøfly til Nord-Norge fra sommeren 1947.

Starten[rediger | rediger kilde]

Ruten ble offisielt åpnet 2. juni 1947 da sjefsflyver John Strandrud og kaptein Hesselberg tok av fra sjøflyhavna på Fornebu med det første flyet som var fullt av autoriteter, blant annet samferdselsminister Nils Langhelle, og sjef for Luftforsvaret, general Bjarne Øen.[1]

Ruten gikk fra sjøflyhavna ved Fornebu til Tromsø, via Trondheim (Hommelvik), Harstad og Bodø.

Avslutningen[rediger | rediger kilde]

Etter flere problemer med Sandringhamflyene på ruten, deriblant Kvitbjørn-ulykken i 1947 og Bukken Bruse-ulykken i 1948, opphørte Sandringhamruten høsten 1951.[2] På det tidspunktet var flypassen i Bodø, på Bodøhalvøya, klar til å ta imot større landfly som Skymaster. Etter hvert ble de to gjenværende Sandrignhamene faset ut. LN-LAI Jutulen, ble leid ut til et fransk selskap i Nigeria. Flyet sank ved fortøyningsbøyen 16. november 1952, og det andre, LN-LMK Polarbjørn, ble solgt til Argentina.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ««Den flyvende hurtigrute» åpnet». Aftenposten aften: 1. 2. juni 1947. 
  2. ^ Svanberg, Erling (1990). Langs vei og lei i Nordland: samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. s. 660. ISBN 8274160215. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]