Kaledoniere

Kart over nordlige romerske Britannia og landområdene mellom Hadrians mur og Den antoninske mur som romerne bygde for å stanse barbarene fra nord.

Kaledoniere (latin: Caledones, Caledonii; gammelgresk: Καληδώνες), eller den kaledonske konføderasjon, er det navn som historikere har gitt til en gruppe innfødte folkeslag i hva som i dag er Skottland i jernalderen og romersk tid. Romerne refererte til deres område som Kaledonia (latin: Caledonia) og innledningsvis inkluderte dem som britonere,^[1] men senere adskilte dem som piktere. Kaledoniere var fiender av Romerriket som var en utenlandsk okkupasjonsmakt som administrerte det meste av De britiske øyer som en romersk provins de kalte Britannia.

Kaledonerne, som mange andre jernalderfolk i Britannia, bygde bygdeborger, og de fastboende bøndene ble både beseiret av romerne og selv vant trefninger med romerne. Romerriket klarte aldri helt å okkupere og kontrollere den nordligste delen av Britannia, selve Kaledonia, selv etter flere forsøk. Bortimot all skriftlig informasjon om kaledonerne er basert på romerske kilder, noe som har ført til ensidig skjevhet i forståelsen av dette folket eller folkene.

Den britiske historikeren Peter Salway betrakter kaledonerne som en betegnelse på de innfødte piktiske stammene som ble forsterket av britonske motstandsfolk som hadde flyktet nordover fra romersk okkupasjon og undertrykkelse. Den kaledonske stamme, caledonii, som den historiske kaledonske konføderasjon har fått sitt navn etter,^[2] kan ha deltatt i motstanden mot Roma bestående av stammer i nordlige, sentrale Skattland på denne tiden, slike som vacomagi, taexali og venicones, slik som nedtegnet av den greske geografen Klaudios Ptolemaios (død 168). Romerne oppnådde en forståelse med britonske stammer som votadiniene slik at de fungerte som bufferstater mot mer fiendtlige stammer lengre nord. Det synes som om kaledonere fungerte for romerne som et fellesnavn for samtlige stammer i Skottland, altså Kaledonia, et fellesnavn som senere ble erstattet med Piktland og piktere. Piktere synes uansett å være direkte etterkommere av kaledonerne.

Etymologi

Folk og stammer i nordlige Britannia i henhold til Klaudios Ptolemaios' kart.

Kaledonia, fra latinsk staving Caledonia, var det romerske navnet for nordlige Britannia, og ble antagelig avledet fra navnet til en lokal gruppe eller stamme av ukjent opprinnelse.^[3] I henhold til Zimmer (2006) er navnet antagelig keltisk, avledet fra stammenavnet til kaledonerne (latin: Calīdones) som han har sporet etymologisk fra til å bety «besitte harde føtter», en hentydning til «solid, standhaftig, ikke til å rikke» eller «utholdenhet, bestemt, ubevegelig». Det er avledet fra urkeltiske rotordene *kal- «hard» og *φēdo- «fot».^[4] Tilsvarende har Moffat (2005) foreslått at navnet er beslektet til det walisiske ordet caled, «hard» (britonisk *caletV-), hvilket han mener kan være en henvisning til fjellrike landet eller hardheten/tøffheten i folket, kombinert med forsterkende endelse -on-: således *caletonos, «den meget hardføre», *caletoni, «de meget hardføre».^[5] Dette etymologiske forslaget er ikke uten problemer da vi burde forvente *Caletoni framfor det dokumenterte Caledones/Calidones, og forklarer heller ikke det innvendige i-tilknytningen av *Cal- til *Cel- i den gammelwalisiske versjonen av navnet, Celidon, som i andre stavelse krever en -i-.^[4]

Historie

Ved minst to tilfeller samlet kaledonerne sine styrker for å møte den romerske hær. De ble i 84, eventuelt i 83, ledet av Calgacus, som ble tvunget til å møte romerske styrker under guvernøren av provinsen Britannia, Gnaeus Julius Agricola. I slaget ved Mons Graupius led kaledonerne nederlag, og utgjorde etter dette en betraktelig mindre trussel mot den romerske provinsens nordlige grense.

I 209 overgav de seg til Septimius Severus, men året etter gjorde de opprør og dannet en allianse med maetaerne. Severus' sønn Caracalla ledet en straffeekspedisjon mot dem, mens Severus planla den endelige erobringen av nordområdet. Men han var allerede syk, og døde i York i 211, før planen kunne settes ut i livet. Caracalla forsøkte å ta over, men styrkene nektet å anerkjenne ham som keiser. Han inngikk derfor en fredsavtale med kaledonerne, og dro sørover for å styrke sitt krav på keiserembetet.

Den kaledonske konføderasjonen inkluderte ikke noen stammer, kjent for sine spesielle festninger (broch), i det aller nordligste Skottland. De ser ut til å ha vært i konflikt med kaledonerne, og var muligens mer velvillig innstilt overfor romerne.

Referanser

^ Encyclopaedia Romana, Universitetet i Chicago
^ Cannon, John Ashton (2009): A Dictionary of British History, Oxford University Press
^ «Caledonia», Online Etymology Dictionary
^ ^a ^b Zimmer, Stefan ([2004] 2006): «Some Names and Epithets in Culhwch ac Olwen» i: Studi Celtici 3, s. 163-179.
^ Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05133-X, s. 22.

Litteratur

Cunliffe, Barry (2004): Iron Age Britain, Batsford, London, ISBN 0-7134-8839-5
Frere, Sheppard (1987): Britannia, Routledge, London, ISBN 0-7102-1215-1
Salway, Peter (1986): Roman Britain, OUP, Oxford
Todd, Malcolm (1985): Roman Britain, Fontana, London, ISBN 0-00-686064-8

Eksterne lenker

Mons Graupius, where the Romans defeated the Caledonii, The Scotsman; - Mons Graupius, hvor romerne beseiret caledonerne
Galgacus, Famous Scots
Romans in Scotland, Historic UK
History Scotland Magazine

Autoritetsdata

[1] Encyclopaedia Romana, Universitetet i Chicago

[2] Cannon, John Ashton (2009): A Dictionary of British History, Oxford University Press

[3] «Caledonia», Online Etymology Dictionary

[Zimmer-4] Zimmer, Stefan ([2004] 2006): «Some Names and Epithets in Culhwch ac Olwen» i: Studi Celtici 3, s. 163-179.

[5] Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05133-X, s. 22.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]