Calgacus
| Calgacus | |||
|---|---|---|---|
 En tegning fra 1800-tallet som viser Calgacus holde sin tale for caledonerne før slaget mot romerne. | |||
| Født | 1. århundre | ||
| Død | 1. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Høvding | ||
| Embete |
| ||
Calgacus (noen ganger nevnt som Calgacos eller Galgacus) er et latinsk navn på den utpekte lederen for caledonere i den såkalte Den caledonske konføderasjon som kjempet mot den romerske hæren ledet av Gnaeus Julius Agricola i slaget ved Mons Graupius i år 83 eller 84 e.Kr. Navnet er latinsk, men kan bli tolket i keltisk, *calg-ac-os, «sverdmannen» eller «manndomsmannen» (i betydning et mannslem).
Den eneste historiske kilde som nevner Calgacus er den romerske historikeren og forfatteren Tacitus’ verk om Agricola som beskriver ham som «meget fornem i fødsel og tapperhet blant høvdingene». Tacitus skrev også en fiktiv tale som ble tillagt Calgacus og talt før slaget og hvor han beskriver romernes undertrykkelse av Britannia og maner sine krigere til å kjempe. Talen refererer hovedsakelig romernes oppfatning av nordlige Britannia, eksempelvis opplysningen om at ingen bor hinsides Caledonia, som de kalt dagens Skottland.
Følgende utdrag er fra talen som blir tilskrevet Calgacus av Tacitus i Livet til Agricola (30):
- «Når jeg overveier opprinnelsen til denne krigen og nødvendigheten av vår posisjon er jeg sikker tro på at denne dagen, og denne forbundet til dere, vil bli begynnelsen på frithet for hele Britannia. For oss alle er slaveri noe som er ukjent; det er ikke noe land bortenfor oss, og selv havet er ikke sikker, truet som vi er av en romersk flåte. Og således, i krig og kamp hvor de modige finner ære vil selv feigingene finne trygghet.
- Tidligere tvister, hvor med varierende hell, ble romerne gitt motstand, fortsatt etterlatt oss et siste håp om hjelp ettersom å være den mest kjente nasjon i Britannia, med bolig i selve hjertet av landet, og ut av syne fra kysten av de erobrede, vi kan holde selv våre øyne skitnet til av trelldommens smitte. For oss som bor ved den ytterste grense av jorden og i frihet, dette fjerne helligdom av Britannias ære, har opp til nå vært forsvar. Nå, imidlertid, den fjerneste grenser i Britannia er slått åpent, og det ukjente bringer alltid det storslåtte. Men det er ingen stammer bortenfor oss, ingenting annet enn bølgene og fjellene, og likevel mer de grusomme romere, å unnslippe fra disses undertrykkelse er forgjeves søkt av lydighet og underkastelse.
- Utplyndring av verden, deres omfattende plyndring har tømt landet, de har røvet dypt. Om deres fienden har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt... Blant de menn som de trakter etter med lik iver, både fattige og rike. Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»[1]
Calgacus blir ikke nevnt i løpet av slaget eller etter det, og han er heller ikke nevnt som en av gislene som Agricola tok med seg. Det er derfor uklart om han ble drept i slaget eller unnslap for å slåss videre i den usikre freden som romerne tvang på Caledonia.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Agricola (avsnitt 30). Oversatt av Wikipedia etter Alfred John Church og William Jackson Brodribbs engelske oversettelse.
