DS «Antarctic» (1871)
 «Antarctic» i Tromsø 1898 | |||
| Generell info | |||
|---|---|---|---|
| Andre navn | 1871–1893: «Kap Nor» | ||
| Skipstype | Barkrigget selfangstskute | ||
| Bygget | 1871 | ||
| Flaggstat | Norge | ||
| Status | Forlist 12. februar 1903 i Weddellhavet | ||
| Forlist | 12. februar 1903 | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 41,5 meter | ||
| Toppfart | 6 knop | ||
| Ytelse | 45 nhp | ||
| Tonnasje | 226 brt | ||
| a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
DS «Antarctic» var en dampdrevet polarskute som deltok på to ekspedisjoner til Antarktis. Hun ble bygget på Holmen i Drammen i 1871 som skruefregattskib og målte 226 brt. Under navnet «Cap Nor» gikk hun i selfangst i Arktis fra 1872, de elleve første sesongene med Gullik Jensen fra Nøtterøy som skipper.[1]
I 1893 ble hun solgt til Svend Foyn og bygget om for å delta i en hvalfangstekspedisjon til Antarktis under det passende navnet «Antarctic». Ekspedisjonen er blitt historisk fordi en gruppe på åtte mann greide å komme seg i land på Kapp Adare, den første dokumenterte ilandstigning på det antarktiske kontinent. I løpet av ekspedisjonen døde Svend Foyn, og etter hjemkomsten skiftet fartøyet eier flere ganger. «Antarctic» ble benyttet på en rekke forskningsekspedisjoner til Spitsbergen og Grønland. I 1901 kjøpte den svenske geologen Otto Nordenskjöld fartøyet for å benytte henne som ekspedisjonsskip på nok en antarktisekspedisjon. Etter å ha bragt den svenske antarktisekspedisjonen til Antarktishalvøya, overvintret «Antarctic» på Falklandsøyene. Da ekspedisjonen skulle hentes ut etter vinteret, sprang skuta lekk og forliste 12. februar 1903. Først i november samme år, etter en strabasiøs overvintring, ble ekspedisjonsmedlemmene reddet av et fartøy fra den argentinske marinen som hadde kommet for å lete etter den savnede ekspedisjonen.
Antarctic-ekspedisjonen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Antarctic-ekspedisjonen 1894–95
Antarctic-ekspedisjonen ble organisert og ledet av Henrik Johan Bull, en norsk forretningsmann som hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Med økonomisk støtte fra Svend Foyn, grunnlegger av den moderne hvalfangst, gikk han til anskaffelse av selfangstskuta «Cap Nor» som var tatt ut av ishavsfangsten og lå i opplag i Sandefjord. Ifølge Bull var skuta vanskjøtet, og hun gjennomgikk større reprasjoner og oppgraderinger. Hun ble døpt om til det passende navnet «Antarctic».[2]
«Antarctic» avreiste fra Tønsberg 20. september 1893 med Leonard Kristensen som kaptein. I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt subantarktiske øyer, men det var dårlig med hval. Skipet seilte videre sørover gjennom et isbelte oginn i Rosshavet, men hval var fremdeles ikke å finne. Den 19. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der James Clark Ross hadde plantet det britiske flagget i 1841.[3]
Den 24. januar var skipet i nærheten av Kapp Adare på den nordligste delen av Victoria Land på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til å kunne låre en lettbåt. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte dermed kursen mot en rullesteinstrand nedenfor forberget. Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen John Davis i land på Den antarktiske halvøy i 1821.[4][5]
Ekspedisjonsfartøy i arktiske farvann
[rediger | rediger kilde]Etter tilbakekomsten fra Antarktis ble «Antarctic» benyttet på flere ekspedisjoner til Spitsbergen og Grønland. I 1897 ble hun kjøpt av den svenske polarforskeren Alfred Gabriel Nathorst som fikk utført omfattende reparasjoner i Kristiania. Nathorst benyttet skuta på en ekspedisjon til Svalbard i et forsøk på å finne Andrées ballongekspedisjon.[6][7][8]
I 1899 solgte Nathorst fartøyet til dansken Georg Carl Amdrup som sommeren 1900 gjennomførte en ekspedisjon til Øst-Grønland.[8] Året etter ble «Antarctic» benyttet av svensken Gerard De Geer på den svensk-russiske meridianbue-ekspedisjonen til Spitsbergen.
Den svenske antarktisekspedisjonen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den svenske antarktisekspedisjonen
Den svenske geologen Otto Nordenskjöld hadde deltatt på «Antarctic»s reise til Grønland i 1900. I 1901 kjøpte han inn polarskuta til sin egen ekspedisjon som hadde til hensikt å utforske de østre og nordre delene av Den antarktiske halvøy. «Antarctic» forlot Göteborg 16. oktober 1901 med nordmannen Carl Anton Larsen som kaptein. De nådde Sør-Shetlandsøyene 11. januar 1902, og fortsatte videre nedover østsiden av Antarktishalvøya til 60°10'S før de snudde nordover 1. februar. Etter å ha satt igjen en gruppe på seks mann som skulle overvintre på Snow Hill Island, fortsatte «Antarctic» til Sør-Georgia. Der valgte Larsen ut en plass for en framtidig hvalfangststasjon som han kalte Grytviken.
Etter å ha overvintret på Falklandsøyene satte «Antarctic» kursen sørover 5. november 1902 for å hente ut de som hadde overvintret. På grunn av vanskelige isforhold satte skuta seg imidlertid fast i isen flere ganger, og etter å ha kommet løs ved Pauletøya var hun lekk. Larsen ville forsøke å strandsette henne på øya, men den 12. februar sank «Antarctic» om lag 40 kilometer før de kom fram. Besetningen hadde imidlertid lyktes i å berge en del forsyninger og utstyr, og de fortsatte den tunge veien til fots mot Pauletøya. Først den 28. februar nådde de fram og begynte å bygge en steinhytte.[9]
I slutten av oktober 1903 besluttet den argentinske marinen å sende korvetten «Uruguay» for å lete etter ekspedisjonen. Den 7. november ble Nordenskjölds gruppe funnet på Seymourøya, og to dager senere ble Larsen og resten av skipsbesetningen funnet. Besetningsmedlemmet Ole Christian Wennersgaard hadde omkommet i løpet av vinteren.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Paulsen, s. 54–55
- ^ Bull (1898), s. 23–24
- ^ Bull (1898), s. 152–156
- ^ Burton, s. 677–78
- ^ «An Antarctic Timeline». South-pole.com. Besøkt 16. august 2010.
- ^ Alfred Nathorst, Två Somrar i Norra Ishafvet, Första delen, 1900
- ^ Institutionen för geovetenskaper, Uppsalauniversitetet Arkivert 25. juli 2011 hos Wayback Machine.
- ^ a b Nordisk Familjebok Uggleupplagan
- ^ Otto Nordenskjöld South-Pole.com
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bull, Henrik J. (1896). The cruise of the «Antarctic» to the South Polar regions. London: E. Arnold.
- Bull, Henrik J. (1898). Sydover. Ekspeditionen til Sydishavet i 1893–1895. Kristiania: Det norske aktieforlag.
- Burton, Robert (2006). «Norwegian (Tønsberg) Whaling Expedition 1893–95». Encyclopedia of the Antarctic. Routledge. ISBN 0-415-97024-5. red. Beau Riffenburgh
- Nordenskjöld, Otto. G. (1905). Antarctica. Stockholm.
- Paulsen, Helge (2003). Nøtterøy inn i 1900-årene. Nøtterøy: Nøtterøy kommune.