Hopp til innhold

Citadellet (Horten)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Citadellet
BeliggenhetHorten
TypeFestning
Oppført1848- 1851
BygningsmaterialerTeglstein forsterket med granitt
I bruk1851- 1971
Kontrollert avNorge
Forvaltes/eies avMarinen
TilstandRevet
Åpen for offentlighetenNei
Kart
Citadellet
59°25′42″N 10°29′04″Ø

Citadellet var et fortKarljohansvern, marinens orlogsstasjon i Horten i Vestfold.[1] Fortet var i bruk fra 1851 til 1971 da det ble sprengt vekk for å gi plass til en planlagt utvidelse av den sivile driften ved Horten verft.[2]

Historie og funksjon

[rediger | rediger kilde]

Citadellet i Horten ble bygget omtrent samtidig med Den Norske Løve, et forsvarsverk på Vealøs like nord for Karljohansvern. Oppstarten var i 1848 og fortet stod ferdig i 1851. På tiden det ble bygget og stod ferdig, ble det sett på som topp moderne, og nærmest umulig for fienden å angripe fra sjøen.[3] Imidlertid sørget sprenggranatens inntog omtrent i samme tidsrom for at fortet var umoderne like etter det stod ferdig.

Fortet fikk sitt navn, Citadellet, av kong Oscar I i 1852, og sånn sett er navnet bare bestemt form av det generelle ordet citadell.

Poenget med Citadellet var å utgjøre det siste forsvarsverket for garnisonen ved en beleiring. Siste slaget skulle utkjempes ved dette fortet. Ironisk nok var det nettopp Citadellet som var det første av militære forsvarsverk som ble revet i 1971.

Imidlertid var det også to andre nøkkelfunksjoner. For det første både som forsvarer av flåten og som forsvarer av sjøen var det tiltenkt en nøkkelrolle, primært på grunn av sin nærmest perfekte beliggenhet. Fri sikt og bombardementmuligheter til ankringsplassen mellom Krakken og Møringa, innseilingen til Indre Havn og selve Indre Havn. For det andre var plasseringen slik at det ikke var så sårbart som andre fort som lå helt inntil strandlinjen. Disse fortene hadde problemer med å vippe kanonene nedover mot skip som la seg helt inntil. Ved å ligge mer tilbaketrukket fra strandlinjen unngikk man denne problematikken og faren.

Funksjonene til fortet må dessuten ses i sammenheng med de andre forsvarsinstallasjonene, og da særlig Den Norske Løve. Sammen skulle disse utgjøre en høyst betydelig forsvarslinje mot sjøangrep, og plasseringsmessig stod disse fortene veldig godt til hverandre.

Siste dag med militær aktivitet var 7. september 1970, med marinens siste flagghal. Samme høst ble både Citadellet og fjellet sprengt vekk for å få plass til en sveisehall på verftet.[4] Fortet hadde da over flere år vært utsatt for forsømt vedlikehold og fremstod i dårlig forfatning. Ingen spor gjenstår i dag, men man kan se en modell bygget av John Lie som står på Marinemuseet.

Arkitektonisk var Citadellet bygget etter samme mal som Norske Løve, med den franske utgivelsen av Fortification Perpendiculaire (1776-96) av Marc-René de Montalembert. Poenget var å ha en festningsstruktur med kraftig artilleri i flere etasjer beskyttet av kasematter, og dernest å sørge for en beskyttende passasje til alle deler av festningen, en såkalt kaponnier. Taket hadde to typer brystvern. Den sirkelformede delen av fortet laget av jord, til beskyttelse for takbatteriet. Murstein var benyttet som brystvern mot syd. Totalt sett muliggjorde dette at takbatteriet kunne utstyres med 25 tung, grovkalibrede kanoner.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hjelmeland, Britt-Alise (1956-) (2006). Verneplan Karljohansvern. Oslo: Forsvarsbygg, Nasjonale festningsverk. s. 78-79. ISBN 8279720170. 
  2. ^ Hjelmeland, Britt-Alise (1956-) (2006). Verneplan Karljohansvern. Oslo: Forsvarsbygg, Nasjonale festningsverk. s. 62. ISBN 8279720170. 
  3. ^ Byggefasen Arkivert 2016-03-03, hos Wayback Machine.
  4. ^ «Området til Citadellet etter riving». Arkivert fra originalen 10. mars 2014. Besøkt 21. januar 2014. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]