Christian Severin Balle Røyem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Severin Balle Røyem
Født21. feb. 1813Rediger på Wikidata
Død6. feb. 1874Rediger på Wikidata (60 år)
BeskjeftigelseIngeniør, offiser, byplanlegger Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av St. Olavs Orden (1860)

Christian Severin Balle Røyem (født 21. februar 1813 ved Kalundborg i Danmark, død 6. februar 1874[1]) var en norsk ingeniør, offiser og byplanlegger. På midten av 1800-tallet tegnet han gatenettet i Hamar sentrum. I 1849 ble han ansatt som kanaldirektør i et embete som hadde blitt opprettet for polske Alexander Josef Waligorski (1794–1873).[1][2] Han var kanaldirektør frem til 1862.[1]

Da han ble beskikket som kanaldirektør var han offiser i hæren med graden ingeniørpremierløytnant.[1]

Utdannelse og militær løpebane[rediger | rediger kilde]

Christian Røyem ble offiser i 1832, og utnevnt til sekondløytnant i Ingeniørbrigaden i 1834. I 1837 ble han uteksaminert fra den Militære Høiskole, og i 1856 ble han forfremmet til major.[3]

Byplanlegger og kanaldirektør[rediger | rediger kilde]

Drammensvassdraget[rediger | rediger kilde]

I 1846 sendte herredsstyret i Land en søknad til departementet om å få utredet muligheten av å bygge en kanal mellom Randsfjorden og Tyrifjorden. Departementet ga kanaldirektør Røyem i oppdrag å iverksette undersøkelser. I 1853 oversendte Røyem departementet et «Forslag og Overslag til Kanalisering av Drammens Hovedvasdrag til Randsfjorden samt af Bivasdragene Vestfoselven fra Fiskumvand til Dramselven, Bægnaelven fra Spirillen til Dramselven og Hallingdalselven fra Næs til Krøderen». I de påfølgende årene oppstod det strid mellom de berørte kommunene både om hvilke arbeider som eventuelt burde utføres, og om finansieringen. Kanaldirektør Røyem besørget en ny og mer omfattende utredning i 1857. Den opprinnelige kalkylen anslo den totale kostnaden til 12.000 kroner, mens den nye lød på 31.700 kroner totalt. Formannskapene i Hønefoss og Norderhov nedsatte da en felles komité som utarbeidet en søknad til Staten om at kanaldirektør Røyems nye kanalplan skulle bli fullt ut finansiert av Staten, eventuelt at Staten skulle dekke den delen av regningen som ikke ble dekket de 12.000 kronene som kommunene så langt hadde avsatt til formålet. Departementet beordret kanaldirektøren til å starte en begrenset utbygging, slik at det ble mulig med skipsfart mellom Folefoss og Busund. Kostnadsrammen skulle være begrenset oppad til kr. 12.000. Dersom de berørte kommunene klarte å skafte tilveie ytterligere midler til prosjektet, var Staten villig til å øke sine bevilgninger, innen en øvre grense på halvparten av kanaldirektørens estimat på 31.700 kroner.[4]

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av overtollbetjent Røyem og Henriette Elisabeth født Schmyder. Han var gift med Margrethe Marie Grønn; ekteparet fikk syv barn.[3]

Ordener og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Christian Røyem ble den 6. august 1860 slått til ridder av St. Olavs Orden «for fortjenstlig Embedsvirksomhed».[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Per Einar Faugli (2012). «Vann- og energiforvaltning : glimt fra NVEs historie». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. NVE. s. 95. Besøkt 30. mai 2020. 
  2. ^ Førstearkivar Ole Kolsrud (2010). «Alexander Josef Waligorski: Frihetskjemper, kanaldirektør og general» (PDF). Arkivmagasinet 3/10 : Oppgjørets time - skifter (3/10): 34 – via Riksarkivet. «Han forlot Norge 10. april med kurs for Preussen i håp om derfra å kunne delta i den polske frihetskampen. Men et nytt nederlag fulgte, og Waligorski vendte tilbake til Norge via Sverige i slutten av juli året etter. Han kom da i følge med den svenske kanaleksperten Nils Ericson. Den nye kanaldirektøren, Christian Røyem, fikk dermed muligheten til å nyttiggjøre seg sin forgjenger ennå noen tid.» 
  3. ^ a b c «Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 165–166. Besøkt 30. mai 2020. 
  4. ^ Andreas Ropeid (1965). «Hønefoss. 2 : Handverk og industri : 1800-1900». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 209 ff. Besøkt 30. mai 2020.