Christian Christophersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Christophersen
Født16. juni 1840[1]
Død21. november 1900[1] (60 år)
Søsken Wilhelm Christophersen, Peter Christophersen, Søren Andreas Christophersen
Beskjeftigelse Forretningsperson
Nasjonalitet Norge

Christian Christophersen (født 16. juni 1840 i Porsgrunn, død 21. november 1900 i Kristiania)[2] var en norsk forretningsmann.

I 1869 etablerte han egen forretning i Kristiania med agentur i jern – og kortevarer. Han utvidet forretningen til salg av ulike treprodukter. Sammen med Hans Mustad og Christofer Høyerdal grunnla han Nordmøre Trelastforretning og Dampsagbruk på Meisingset på Nordmøre i 1874.

Christophersen ble kjent som en pågående og riskovillig investor med engasjementer innen handel, eiendom og industri. Hans forretning i Kristiania ble hurtig opparbeidet og ble etter noen år en av hovedstadens største og meste ansette, idet han gikk over til salg av tremasse og cellulose.

Christophersen overtok senere Ranheim Cellulosefarikk, Nordmøre Trelastforretning og Wehme Træsliperi med flere anlegg. Firmaet hadde filialer i London, Paris og Göteborg.

Christophersen var i 1880-1890-årene en av hovedstadens mest fremtredende forretningsmenn og nøt stor anseelse. Han var formann i Christiania Handelsstands forening 1886-92 og ordfører i femtimannsutvalg 1892-1899, samt direksjonsmedlem og ordfører i representantskapet for en rekke banker og virksomheter, blant annet i Christiania Bank og Kreditkasse, hvor han var direksjonsmedlem 1888-91, og representantskapets ordfører 1899.

Mest kjent ble han imidlertid for sin spektakulære konkurs ved innledningen til Kristianiakrakket.

Hans herskapelige privatbolig på Drammensveien er nå sete for Det Norske Nobelinstitutt.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Christian Eilert Rasch Christophersen, Christian_Christophersen
  2. ^ Fritz Hodne: Christian Christophersen (Norsk biografisk leksikon)
  3. ^ OSLO byleksikon om Nobelinstituttet side 385

Litteratur[rediger | rediger kilde]