Charlotte Sohy
| Charlotte Sohy Charlotte Marie Louise Durey | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charlotte Marie Louise Durey 7. juli 1887[1][2]  13. arrondissement | ||
| Død | 19. des. 1955[1][2] (68 år) 16. arrondissement | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Ektefelle | Marcel Labey | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Periode | modernism | ||
Charlotte Marie Louise Durey (1887–1955) var en fransk komponist og forfatter som publiserte de fleste av sine verk under ulike pseudonymer, mange basert på morens pikenavn Sohy. Mest kjent er hun under pseudonymet Charlotte Sohy.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Faren var en velstående og kunstinteressert fabrikkeier. Charlottes fetter Louis Durey ble også komponist.
Charlotte Durey viste tidlig usedvanlige evner. Hun fikk piano- og harmoniundervisning hos Georges Marty og tok videregående musikkutdannelse på Schola Cantorum der hun studerte orgel med Alexandre Guilmant og Louis Vierne, og komposisjon, harmonilære og kontrapunkt med Vincent d'Indy.
Hun ble allerede i ung alder introdusert for det parisiske musikklivet og stiftet vennskap med musikkpersonlighetene Nadia Boulanger og Mélanie Bonis.
I 1909 giftet Durey seg med dirigenten og komponisten Marcel Labey som hun fikk sju barn med. De var økonomisk uavhengige og kunne fram til den økonomiske krisa på 1930-tallet konsentrere seg om å skrive musikk. Labey oppførte verk av kona og hun skrev librettoen til ektemannens lyriske drama Bérengère.
Verk[rediger | rediger kilde]
Charlotte Durey etterlot seg 35 opusnummer. Av disse er messer, sanger, pianostykker, trioer, strykekvartetter, en symfoni, en opera og det lyriske dramaet L'Esclave couronnée. Hun skrev selv librettoen basert på Selma Lagerlöfs fortelling «En fiskarhustrus roman» fra samlingen Osynliga länkar.
Charlotte Dureys musikk er holdt i en ekspressiv stil som kan knyttes til nyromantikken.
I tillegg til å komponere musikk skrev Durey teaterstykker, libretti og romaner.
Bruk av pseudonymer[rediger | rediger kilde]
Av de mange pseudonymene Charlotte Durey brukte kan nevnes Charlotte Sohy, Charles Sohy, Ch. Sohy, Charlotte Sohy-Labey, Louis Rivière og Claude Vincent. Flere av pseudonymene ble brukt i et forsøk på å skjule at verkene var skrevet av en kvinne. Håpet var at de da ville bli tatt mer alvorlig, men en tiltakende misogyni i kunstmiljøene førte likevel til at musikken hennes ble mindre og mindre oppført i årene etter 1914. Medvirkende var nok også Jean Cocteaus manifest Le Coq et l'Arlequin (1918), der han gikk til angrep på Debussy og Wagners musikk og derved indirekte på Charlotte Sohys.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Florence Launay: Charlotte SOHY, presencecompositrices.com
- Camille Villanove: Charlotte Sohy, renaissance d’une compositrice, presencecompositrices.com, januar 2021. Intervju med barnebarnet François-Henri Labey.