Chantal Mouffe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Chantal Mouffe
Født17. juni 1943[1][2][3]Rediger på Wikidata (80 år)
Charleroi[4]
BeskjeftigelseStatsviter, filosof, universitetslærer, kvinnesaksforkjemper Rediger på Wikidata
Utdannet vedUCLouvain
EktefelleErnesto Laclau
NasjonalitetBelgia
Medlem avCollège international de philosophie
Institut Solidarische Moderne

Chantal Mouffe (født 1943)[5] er en belgisk politisk filosof.[6]

Mouffe er best kjent for å samarbeide med Ernesto Laclau for å ha bidratt til utviklingen av den såkalte Essex-skolen innenfor diskursanalyse som er en post-marxistisk tilgang til politisk analyse, basert på gramsciansk teori, poststrukturalisme og identitetsteori, med det overordnede formålet å omdefinere venstrefløypolitikk med radikalt demokrati som omdreiningspunkt.[7][8]

Selv er Mouffe en fremtredende kritiker av ideen om det deliberative demokratiet, som fremsatt av John Rawls og Jürgen Habermas. Hun er også kjent for sin kritiske anvendelse av Carl Schmitts verker, i stor grad begrepet om «det politiske», hvor hun argumenterer for en radikalisering av det moderne demokratiet som hun kaller «agonistisk pluralisme». Hun har i det seneste utviklet en interesse i å fremheve det radikale potensialet i kunstnerisk praksis.

Mouffe er kritisk til vestlige lands moralisme i møte med jihadistisk terrorisme, og mener at vestlig politikk og våpenmakt har bidratt til fremveksten av radikale islamistiske grupper.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 198211[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 145761[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Mouffe, Chantal». Library of Congress. Besøkt 25. juli 2014. 
  6. ^ «Chantal Mouffe». Cappelen Damm. 
  7. ^ Townshend, Jules (2003). «Discourse Theory and Political Analysis: A New Paradigm from the Essex School?». The British Journal of Politics and International Relations. SAGE Publications. 5 (1): 129–142. doi:10.1111/1467-856x.00100. 
  8. ^ Townshend, Jules (2004). «Laclau and Mouffe's Hegemonic Project: The Story So Far». Political Studies. SAGE Publications. 52 (2): 269–288. doi:10.1111/j.1467-9248.2004.00479.x. 
  9. ^ «Den siste radikaleren». Salongen. 9. juli 2016.