Hopp til innhold

Carmarthen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carmarthen
Caerfyrddin
Carmarthen sett fra Lesneven-broa
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landWales’ flagg Wales
Hovedområde:Carmarthenshire
Bevart grevskap:Dyfed
StatusBy (town)
PostnummerSA31-33
Retningsnummer01267
Areal2 087,65 hektar[1]
Befolkning16 460 (2021)
Bef.tetthet6,79 innb./hektar
Kart
Carmarthen
51°51′25″N 4°18′59″V
Carmarthen på Commons

Carmarthen (walisisk: Caerfyrddin, «Merlins borg») er administrasjonsbyen i grevskapet (hovedområdet) Carmarthenshire i Wales. Den ligger ved elven Tywi, 13 km nord for elvemunningen i bukten Carmarthen Bay.[2][3] Ved folketellingen i 2021 hadde samfunnet en befolkning på 16 460.[4] Den står på stedet for en romersk by, og hevdes å være den eldste byen i Wales.[5] I middelalderen besto den av to bosetninger: Old Carmarthen rundt klosteret Carmarthen Priory og New Carmarthen rundt festningen Carmarthen Castle. De to ble slått sammen til én bydel i 1546.[6] Det var den mest folkerike bydelen i Wales på 1500- og 1700-tallet, beskrevet av William Camden som «landets viktigste by». Den ble forbigått i størrelse på midten av 1800-tallet, etter veksten av bosetninger i sørlige Wales grunnet kullgruvene.[6]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]

Da Britannia var en romersk provins, var Carmarthen under navnet Moridunum[2] (Sjøborgen») den viktigste byen for den keltiske stammen demetere som hadde romersk statsborgerskap (civitas). Den er muligens den eldste byen i Wales, registrert av Ptolemaios og i Itinerarium Antonini. Den romerske borgen antas å stamme fra rundt år 75 e.Kr. En romersk myntskatt ble funnet i nærheten i 2006.[7] I nærheten av borgen ligger et av syv gjenværende romerske amfiteatre i Storbritannia og bare to i romersk Wales (det andre er ved Isca Augusta, romersk Caerleon). Amfiteateret, som ble utgravd i 1968, har en arena på omtrent 46 ganger 27 meter; cavea (sitteområdet) er 92 ganger 67 meter. Michael Veprauskas (1998) argumenterte for å identifisere den som Cair Guorthigirn[8] («Borg Vortigern») som Nennius oppførte blant de 28 byene i Storbritannia i Historia Brittonum.[9] Bevis på den tidlige romerske byen har blitt undersøkt i flere år, og avdekker urbane steder som sannsynligvis stammer fra det 2. århundre.[10]

Carmarthen Castle, hovedinngangen.

I løpet av middelalderen var bosetningen som den gang var kjent som Llanteulyddog («Sankt Teulyddogs»)[11] et av de syv viktigste bispesetene (Cantrefi) i Dyfed.[12] Den strategiske betydningen av Carmarthen fikk normanneren William fitz Baldwin til å bygge en festning der, sannsynligvis rundt 1094. Det er kjent at den nåværende tomten har vært bebodd siden 1105. Selve festningen ble ødelagt av Llywelyn den store i 1215, men gjenoppbygd i 1223, da det ble gitt tillatelse til en bymur og Kreneleringer, noe som gjorde den til en av de første middelalderbyene med befestede murer i Wales. I 1405 ble byen erobret og festningen plyndret av Owain Glyndŵr. Carmarthens Svarteboken (walisisk: Llyfr Du Caerfyrddin), fra rundt 1250, antatt å være det eldste manuskript som var utelukkende skrevet på walisisk,[13] er knyttet til byens kloster.

Svartedauden i 1347–1349 kom til Carmarthen med den blomstrende handelen langs elven.[14] Den ødela og herjet landsbyer som Llanllwch. Lokale historikere nevner pestgropen for massebegravelsen av de døde på kirkegården som grenser til Maes-yr-Ysgol og Llys Model-boligene bak St Catherine Street.

Religiøse hus

[rediger | rediger kilde]
En side fra Carmarthens Book of Ordinances, 1582

I 1110 ble den gamle kirken i Llandeulyddog, et uavhengig, før-normannisk religiøst samfunn, omdannet til benediktinerklosteret, dedikert sankt Peter,[15] bare for å bli erstattet 15 år senere av det augustinske klosteret Sankt Johannes Evangelisten og Sankt Teulyddog.[16][17] Dette sto nær elven, ved det som nå er Priory Street og er nå et fredet monument.

Fransiskanermunker (gråmunker) etablerte seg i byen på 1200-tallet, og i 1284 hadde de sine egne klosterbygninger i Lammas Street, på et område der det nå er et kjøpesenter.[18] I 1456 døde Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond av pest i Carmarthen,[19] tre måneder før sønnen hans, den framtidige kong Henrik VII, ble født. Edmund ble gravlagt i en framtredende grav midt i koret i gråmunkenes kirke.[20]

Kong Arthur-legender

[rediger | rediger kilde]
Merlin, fra Nürnbergkrøniken (1493)

Geoffrey av Monmouth, som skrev i 1188, startet legenden om at Merlin ble født i en hule utenfor Carmarthen.[21] Byens walisiske navn, Caerfyrddin, hevdes å bety «Merlins borg», men en omvendt etymologi foreslås også: navnet Merlin kan ha sin opprinnelse fra byens navn i den engelske formen Myrddin.[22] En alternativ forklaring er at Myrddin er en forvrengning av byens romerske navn, Moridunum, som betyr «Sjøborg».[23]

Det finnes også en legende om at hvis et tre som kalles «Merlins eik» falt, ville byen også falle. Da treet døde ble det gravd opp og plassert på et museum for å hindre at det falt.

Tidlig moderne tid

[rediger | rediger kilde]
John Speeds kart over Carmarthen, 1610 .

Et av de eldste registrerte hendelsene av Eisteddfod, en walisisk festival for litteratur og musikk, fant sted i Carmarthen rundt 1451, ledet av adelsmannen Gruffudd ap Nicolas.[24][25]

Forordningsboken Book of Ordinances (1569–1606) er en av de eldste bevarte protokollbøkene for en by i Wales. Den gir et unikt bilde av en by under elisabethansk tid.[26]

Etter at Wales ble innlemmet i det engelske rettssystemet, ble Carmarthen det juridiske hovedsetet for Court of Great Sessions for sørvestlige Wales. Byens dominerende sysler på 1500- og 1600-tallet var fortsatt jordbruk og relaterte næringer, herunder også produksjon av ull.

I 1689 ble John Osborne, 1. jarl av Danby, utnevnt til 1. marki av Carmarthen av Vilhelm III av England. Han ble deretter utnevnt til hertug av Leeds i 1694, og marki av Carmarthen ble høflighetstittelen for hertugens tronarving inntil hertugdømmet opphørte ved den 12. hertugens død i 1964.

1700-tallet til i dag

[rediger | rediger kilde]

På midten av 1700-tallet grunnla Morgan-familien et lite jernverk i den østlige enden av byen. I 1786 ble det etablert blysmelteverk for å bearbeide malmen som ble fraktet fra lord Cawdors gruver i Nantyrmwyn, nordøst i Carmarthenshire. Ingen av disse firmaene overlevde lenge. Blysmelteverket flyttet til Llanelli i 1811. Jernverket utviklet seg til et blikkplateverk som hadde mislyktes rundt 1900.

På slutten av 1700-tallet slo John Spurrell, en auksjonarius fra Bath, seg ned i Carmarthen. Han var barnebarnet til Robert Spurrell, en skolelærer fra Bath, som trykket byens første bok, The Elements of Chronology, i 1730. I 1840 ble det opprettet en trykkpresse i Carmarthen av William Spurrell (1813–1889), som skrev en historie om byen og samlet og publiserte en walisisk-engelsk ordbok fra 1848 og en engelsk-walisisk ordbok fra 1850.[27] Dagens Collins walisiske ordbok er kjent som «Collins Spurrell». En lokal boligmyndighet i Carmarthen heter Heol Spurrell til ære for familien.[27]

Opprinnelsen til chartistbevegelsen i Wales, en sosial bevegelse som blant annet kjempet for almen stemmerett for menn, og ikke kun til middelklassen og jordeiere, kan spores tilbake til grunnleggelsen av Carmarthen Working Men's Association høsten 1836.[28]

Gjenopplivingen av Eisteddfod som institusjon fant sted i Carmarthen i 1819. Byen var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1867, 1911 og 1974, selv om Maes i hvert fall i 1974 var i Abergwili.

Befolkningen i 1841 utgjorde 9526 mennesker.[29]

Under den andre verdenskrig ble det opprettet en krigsfangeleir i Johnstown (der Davies Estate nå står) og i Glangwili – hyttene har vært brukt som en del av sykehuset siden oppstarten. Vest for byen lå «Carmarthen Stop Line», en av et nettverk av forsvarslinjer som ble opprettet i 1940–1941 i tilfelle invasjon, med en rekke grøfter og «pill boxes» (lave forsvarshus i betong) som gikk nord og sør. De fleste har siden blitt fjernet eller fylt igjen, men to står igjen.[30][31]

Carmarthen ble kåret til et av de beste stedene å bo i Wales i 2017.[32]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.nomisweb.co.uk/reports/localarea?compare=W04000494.
  2. ^ a b Chisholm, Hugh, red. (1911): Carmarthen, Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  3. ^ Paxton, John (1999): The Penguin Encyclopedia of Places. Penguin. ISBN 0-14-051275-6; s. 174.
  4. ^ «Carmarthen», City Population
  5. ^ «Carmarthen & the West», Discover Carmarthenshire
  6. ^ a b Davies, John; Jenkins, Nigel (2008): The Welsh Academy Encyclopaedia of Wales. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 978-0-7083-1953-6; s. 123.
  7. ^ «Roman treasure discovered on farm», BBC News. 17. juni 2006.
  8. ^ Nennius (tilsrevet); Theodor Mommsen, red.: Historia Brittonum, VI. Skrevet etter 830. Digital utgave hos Latin Wikisource.
  9. ^ Veprauskas, Michael: «The Problem of Caer Guorthigirn», Vortigern Studies: British History 400–600.
  10. ^ «Carmarthen Roman dig is filled in after key findings», BBC News. 30. september 2018.
  11. ^ James, Heather (2007): «The Geography of the Cult of St David», St David of Wales: Cult, Church and Nation, Boydell Press, s. 68.
  12. ^ Wade-Evans, Arthur Wade; Howel, Welsh (2022): Welsh Medieval Law: Being a Text of the Laws of Howel the Good. Digital kopi fra 1909; s. 263.
  13. ^ «Ancient ’Black Book’ Goes Online», BBC. 22. february 2002.
  14. ^ Ziegler, Philip (1969): The Black Death, Penguin, s. 199.
  15. ^ Site details: Carmarthen, Monasticwales.org
  16. ^ «St John's Priory (275700)», Coflein. RCAHMW.
  17. ^ «Site details: Carmarthen – Monastic Wales – A Comprehensive Database of Sites and Sources», Monasticwales.org
  18. ^ «Site details: Carmarthen – Monastic Wales – A Comprehensive Database of Sites and Sources», Monasticwales.org
  19. ^ «People: Edmund Tudor, Earl of Richmond – Monastic Wales – A Comprehensive Database of Sites and Sources», Monasticwales.org
  20. ^ «The Grey Friars Of Carmarthen < Historian < Thayersfarm», Carmarthenshirehistorian.org. Arkivert fra originalen den 22. februar 2014.
  21. ^ Manning, Jo (20. september 2008): ["Merlin Myths and Links with Wales], BBC News.
  22. ^ Merlin’s Town, Carmarthen Town Council.
  23. ^ Gwyndaf, Robin (1999): Welsh Folk Tales. Cardiff: National Museums and Galleries of Wales. ISBN 9780720003260; s. 85.
  24. ^ Jones, Evan David (1959): GRUFFUDD ap NICOLAS (fl. 1425–1456), an esquire and a leading figure in the local administration of the principality of South Wales in the middle of the 15th century", Dictionary of Welsh Biography. National Library of Wales.
  25. ^ Koch, John T., red. (2006): Celtic Culture: A Historical Encyclopedia, bind I A-Celti, ABC CLIO, ISBN 1-85109-440-7; s. 665
  26. ^ Carmarthenshire Archives Service: Mus.156a
  27. ^ a b Davies, William Llewelyn (1959): «SPURRELL family, of Carmarthen, printers», Dictionary of Welsh Biography. National Library of Wales.
  28. ^ Williams, David (1939): John Frost: A study in Chartism. Cardiff: University of Wales Press Board. s. 100, 104, 107.
  29. ^ The National Cyclopaedia of Useful Knowledge, bind III, London (1847) Charles Knight, s. 1011.
  30. ^ «myADS 1», Archaeology Data Service.
  31. ^ «myADS 2», Archaeology Data Service.
  32. ^ «These towns have been named as the best places to live in Wales», Wales Online. 10. mars 2017.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carmarthen&oldid=25623008»