Caproni Ca.95

Caproni Ca.95
Caproni Ca.95, front.
Informasjon
Rolle		Bombefly
Produsent		Caproni
Designet av		Gianni Caproni
Første flyvning		1929 eller 1930
Introdusert		1932
Utfaset		1934
Status		Pensjonert
Brukt av		Regia Aeronautica
Antall produsert		1 (prototype)
Mannskap		4

Haleskytterposten på Ca.95 flyet.

Caproni Ca.95 var et eksperimentelt bombefly med et usedvanlig stort vingespenn på 41,33 m i forholdet til flykroppen. Det ble introdusert for det italienske flyvåpenet Regia Aeronautica som overført det til sin spesialskvadron 62ª Squadriglia «Sperimentale Bombardamento Pesante» (Eksperimentell tung bombardement) i 1932.

Historie

Biplanflyet Caproni Ca.90 var ikke det eneste prosjektet for Società Italiana Caproni i slutten på 1920-tallet, idet man besvarte de italienske flyvåpenoffiserenes forespørsel om «giganter» som skulle testes for å finne fram til det optimale «luftslagskipet» fremstilt av luftkrigsteoretikeren General Giulio Douhet i hans verk Il dominio dell'aria (på engelsk som The command of the air) fra 1921. En ny og mer presis forespørsel fra luftministeriet i 1927 oppgav at et fly i en avansert konstruksjon av metall skulle ha en våpenlast på 2 000 kg med en avstand på 3 000 km, og evnen til å når 5 000 km.

Til tross for erfaringene med bygging av store bombefly basert på dobbeltdekkerkonfigurasjonen med Ca.79 og Ca.90 var det besluttet å ha et så aerodynamisk rent fly som mulig, og dermed presenterte sitt utkast for luftministeriet i februar-mars 1928. Utkastet gikk ut på at et skuldervinget monoplanfly vil være førstevalget for det planlagte prosjektet. Dette ble akseptert med en kontrakt som gikk ut på at prototypen skal leveres senest oktober 1932. Caproni måtte aksepterte en redusering i utbetalingen fra 2,7 million lira til 2,362 mill. lira.

Offisielt hendt leveringen av Ca.95-flyet som fikk serienummeret MM.100 for militær tjeneste den 19. mai 1932. Det hersket usikkerhet om dateringen på flyets jomfruturen som kan ha hendt i 1929 eller 1930, men det var først offentlig vist for publikum på Littorio flyplass ved Roma i juni 1930.

Teknisk beskrivelse

Ca.95 vingeprofil fra side.

Ca.95 flyet var et skuldervinget monoplan med fast understell. Flykroppen besto av et stålrørskjelett, trukket med duk, men i et oktagonalt tverrsnitt. Førerkabinen eller førerrommet var lukket, med dobbelt rorkontroll for begge piloter som satt side mot side. Under bæreplanet hadde man bomberommet som kunne romme to 800kg eller fire 400kg bomber, selv om det var mulig å ha mange flere mindre bomber i to rad. Akterut hadde man et trekkbar skyttertårn på undersiden og en åpen skytterpost i haleseksjonen lik under halefinnen.

Som drivverk hadde flyet tre 1000 hk Isotta-Fraschini Asso 1000 vannkjølte stempelmotorer i «W-form» ved å ha alle 18 sylindrer i tre rekker omkring den felles veivakselen, dermed dannet et «W». Disse var fordelt i nesen forut på flykroppen og en motorgondol på hver vinge, et motorarrangement som var et vanlig valg for flere italienske luftfartøyingeniører i 1930-tallet.

Vingespennet var på 41,43 m, men selve vingen hadde en tynn vingeprofil uten selvbærende evne, og dermed måtte ha vingestøtter som tok bort mye av belastningen. Disse vingestøttene gikk til det faste understellet, som igjen hadde støttestativer til den lave delen av flykroppen. For å ha mindre belastning også i den indre delen av vingespennet var det også vingestøtter fra motorgondolene til nederste del flykroppen. Større fly hadde allerede i begynnelsen på 1930-tallet begynte med å gå over til den selvbærende vingekonstruksjonen basert på cantileverprinsippet, dermed ha en «ren» vinge.

Spesifikasjoner

• Type: Tremotors monoplan eksperimentell bombefly

Dimensjoner

• Lengde: 21,90 m
• Vingespenn: 41,33 m
• Høyde: 5,72 m
• Vingeareal: 234 m²
• Tomvekt: 8 950 kg
• Maksvekt: 16 450 kg
• Besetning: 4

Ytelser

• 3 Isotta-Fraschini Asso 500 1000hk væskekjølte 18-sylinders W-motor
• Topphastighet: 250 km/t
• Tjenestehøyde: 4 500 m
• Rekkevidde: 3 000 km

Bevæpning

• 2 maskingevær.
• Bombelast: 1 600 kg

Se også

• Caproni Ca.73

Litteratur

• Rosario Abate, Gregory Alegi, Giorgio Apostolo; Aeroplani Caproni - Gianni Caproni and His Aircraft, 1910–1983, utgitt av Associazione Museo dell`Aeronautica «G. Caproni», 1992
• Gregory Alegi, I bombardieri sperimentali a Grande Autonomia, Aeronautica, Nr.12, Roma, Associazione Arma Aeronautica (AAA), Desember 2009 (Anno LIV), ISSN 0391-7630.
• Jonathan W. Thompson, Italian Civil and Military Aircraft, 1930-1945 utgitt av Aero Publishers Ltd

Eksterne lenker

• Caproni Ca.95 Arkivert 16. august 2016 hos Wayback Machine.