Burghead
| Burghead | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Befolkning | 1 910 (2016) | ||
| Nettside | www | ||
 Burghead 57°42′01″N 3°29′05″V | |||
Burghead er en liten by i Moray i Skottland. Byen er hovedsakelig bygd på en halvøy som går nordvestover inn i fjorden Moray Firth, hvilket betyr at det meste av byen har havet på tre sider.
Den nåværende byen ble bygd mellom 1805 og 1809 og i den samme prosess ble mer enn halvparten av en betydningsfull piktisk bygdeborg ødelagt. General William Roys kart viser at forsvarsverket slik det eksisterte på 1700-tallet, skjønt han tilskrev borgen feilaktig til romerne (som var hans hovedinteresse). Borgen var sannsynligvis et betydelig piktisk senter og det har blitt funnet steinplater med utskårne bilder av okser, kjent som Burghead-oksene. En kammerbrønn av betydelig oldtidsinteresse ble oppdaget i 1809. Hvert år den 11. januar blir en brannfestival kjent som «Burning of the clavie». Det er antatt at festivalen går tilbake til 1700-tallet, men opphavet til tradisjonen kan i seg selv være enda eldre. Burghead er ofte kjent som «The Broch» av de lokale, forvirrende nok er også Fraserburgh kjent som det samme.
Historie[rediger | rediger kilde]
Jernalderfestninger[rediger | rediger kilde]
Den glasserte festningen ligger på toppen av en odde som gir et omfattende utsyn over Moray Firth. Det var i sin tid antatt å være det samme stedet som Klaudios Ptolemaios’ «Ptoroton», men er nå fastslått å være av piktisk opprinnelse. Orknøyingenes saga kalte Borghead for «Torffness».
Borgen omfatter 3 hektar og er tre ganger større enn noen annen bygdeborg fra samme periode i Skottland, og er også antatt å være den eldste piktiske festningsanlegg i Skottland. Det ble forsvart på landsiden av tre jordvoller og vollgraver som ble ødelagt under byggingen av havnen og den moderne byen. Deres alder er derfor ukjent.[1] Seks utskårne steintavler kjent som «Burghead-oksene» (Burghead Bulls) ble oppdaget i løpet av utgravningene. Fire av originalene blir oppbevart lokalt og en hver er i henholdsvis Royal Museum, Edinburgh, og i British Museum, London.
Det meste av borgen ble ødelagt under byggingen av byen i 1805–1809. Doorie Hill (se nedenfor) som marker forbindelse til festningen og borggården, er den eneste gjenværende delen av den sørlige festningsvollen. Lenger av den østlige og nordlige vollen er også synlige.[2]
Kammerbrønn[rediger | rediger kilde]
Burgheads brønn, som ligger innenfor omkrets av bygdeborgen, ble oppdaget i 1809. Den består av en steintrapp som leder ned til en kammer som inneholder en tank fylt med kildevann. Det er en frise på de øvre veggene, en pidestall i det sørøstlige hjørnet og en nedsunket tank i det nordvestlige hjørnet. Kammeret er 3,4 meter høyt og 1,2 meter dypt.
Oppdagelsen ble gjort i løpet av utgravningene hvor man så etter en mulig vanntilgang etter at en eldre fisker hadde gjenfortalt en gammel tradisjon om en brønn i nærheten. Tallrike tillegg som å hogge nye trinn og fordype tanken ble gjort, men tilstrømningen av vann viste seg ikke å være tilfredsstillende for den planlagte funksjonen. På den tiden da oppdagelsen skjedde ble det antatt at både borgen og brønnen var av romersk opprinnelse, og sistnevnte ble således feilaktig beskrevet som et «romersk bad». Senere på 1800-tallet ble det foreslått at det var et tidlig kristen dåpskapell tilknyttet kulten til sankt Ethan, men dens opprinnelse har vært uklar til den dag i dag. Den er ganske sikkert fra den tidlig middelalderen og hadde opplagt en form for seremoniell betydning.[3] Det er mulig at hovedhensikten var å skaffe vanntilgang til borgen, og kan muligens antyde en piktisk religiøs interesse i vannånder.[4]
Festivalbrenning[rediger | rediger kilde]
En brannfestival med hedenske trekk kalt for «Burning of the clavie» blir holdt den 11. januar hver år, unntatt når den 11. faller på en søndag og blir da holdt dagen før. Begivenhetene starter klokken 18.00 i Granary street og avsluttes vanligvis rundt klokken 19.00.
I 1599 utstedte det skotske parlamentet en lov under Jakob VI av Skottland om å gjøre 1. januar til den offisielle førstenyttårsdag og at året 1600 skulle være første gang det var i bruk, men beholde den juliansk kalender. I 1752 gikk Storbritannia over til den gregoriansk kalender da dagen som fulgte den 2. september var den 14. september. Det skotske «Auld Yuil» (uttales al il, engelsk Old Yule, norsk Gammel jul) ble derfor feiret 12 dager etter den 1. januar og «Burning of the clavie» var på kvelden av det nye året.[5]
Jan1984.jpg)
Den 20. januar 1689 ble en ung mann fra landsbyen irettesatt av kirkeretten for å ha «brent kvister, gitt det overtroisk dyrkelse, og velsignet båtene etter gamle hedensk skikk».[6] Tradisjonen har uansett overlevd.
Jan1984.jpg)
«Clavie» er en tønne som er fylt med biter av tre, kvister og tjære som er festet på en stang med en egen formet nagle. Den må bli spesielt laget for å gi rom for bærerens hode under. En gruppe på rundt femten menn kjent som «clavie crew», tradisjonelt fiskere, og ledet av en anfører eller konge, «clavie king», bytter på å bære den brennende stangen gjennom byens gater i en bestemt rute som går med klokken til den gamle delen av byen. Gruppen stopper opp for overrekke biter av smuldrende, glødende kullbiter til enkelte hus og tre offentlige hus for å overrekke dem hell for det kommende året. Det er også noen bestemte steder for de stopper for å fylle på med mer brennende. På slutten av ruten blir ilden plassert på et steinalter (som ikke ble konstruert før på slutten av 1800-tallet) ved Doorie Hill.[7] Mer brensel blir fylt på, noe som opplyser hele Doorie Hill i den samme prosessen. Tønnen kollapser til slutt og de brennende restene blir spredt utover bakketoppen før det blir samlet og gitt videre som lykkebringende, skjønt det ble sagt i gamle dager at restene ble benyttet som trolldom mot hekseri.[8] Det var vanlig å bære den brennende fakkelen rundt hver båt og hver fartøy i havnen, men denne delen av seremonien har siden blitt oppgitt, antagelig for at havnen ble for stor.[9]
Utdannelse[rediger | rediger kilde]
Både barne-, ungdoms- og videregående utdannelse finnes på stedet i form av blant annet Burghead Primary School, Lossiemouth High School og Elgin Academy. I tillegg finnes Moray College som ligger rundt 15 km unna i Elgin og Ecosse Performers College som ligger rundt 12 km unna i Lossiemouth.
Befolkning (demografi)[rediger | rediger kilde]
Befolkningstallet i Burghead i 1991 var i henhold til 1991 Census på 1495 beboere.[10] Tall fra 2001 viser at befolkningen hadde økt til 1640[11] for deretter å flate ut ved midten av 2004 til rundt 1680.[12]
Den mannlige andelen består av 53,6 % av befolkningen, noe som er høyere enn for Moray på 49,97 %, som igjen er litt høyere enn 48,05 % for hele Skottland. Menn i Burghead er ikke samme flertall for kvinner over alderen 25 som de gjør for de under 25 ettersom antallet mann per kvinne er betydelig lavere over alderen 25 (1,05) enn den er under 25 (1,45).
Økonomi[rediger | rediger kilde]
Både Burghead som området Moray er generelt meget avhengig av to baser til Royal Air Force; RAF Lossiemouth og RAF Kinloss som grovt sett ligger på samme distanse unna Burghead på begge sider.
I 2005 bidro basene med £156.5 millioner til Morays økonomi og hvor £76.6 millioner ble beholdt og benyttet lokalt. Begge basene er ansvarlig for å ansette, direkte og indirekte, 21 % av all sysselsetting i området Moray. Annen sysselsetting er lokale autoriteter, konstruksjon, fast eiendom, mat, transport, turisme, forretning og engros/småhandel.
Tidligere var fiske en meget stor del av økonomien, men i dag bidrar fiske svært lite til den totale økonomien. I 2001 sysselsatte fiske kun 2,12 % av befolkningen i Burghead.
Fotball[rediger | rediger kilde]
Byen har to fotballklubber. Burghead Thistle som ligger i Førstedivisjon i Region nord og har hjemmebane på Forrest Park, rett utenfor Burghead. Burghead United er det andre laget og de spiller i Moray District Welfare Premier Division. Tidligere hadde Burghead også et tredje fotballag, Burghead Anchors.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The iron Age in Northern Britain: Celts and Romans, Natives and Invaders (Dennis William Harding), Google book search
- ^ Sellar, W.D.H. (red.) (1993): Moray: Province and People. London. Robert Hale: Sidene 142-144; Burghead Well. (1968) Ancient Monuments of Scotland. Crown copyright leaflet.; Burghead. (c. 1990) Grampian Regional Council leaflet.
- ^ Sellar, W.D.H. (red) (1993): Moray: Province and People. London. Robert Hale. Sidene 142-144; Burghead Well. (1968) Ancient Monuments of Scotland. Crown copyright leaflet; Historic Scotland - Burghead well
- ^ Burghead. (ca. 1990) Grampian Regional Council leaflet.
- ^ «Genuki: Old Style and New Style Dates». Arkivert fra originalen 21. november 2008. Besøkt 2. juni 2008.
- ^ Sellar, W.D.H. (1993): Ibid. Oversettelsen av sitatet er forfatterens, men ingen kilde utover sitattegnene er gitt
- ^ Sellar, W.D.H. (editor) (1993): Moray: Province and People. London. Robert Hale. Sidene 142-144
- ^ Notes and Queries (1860), Google book search Arkivert 19. mai 2008 hos Wayback Machine.
- ^ A Study in Magic and Religion (1913) (J.G. Frazer), Google book search
- ^ 1991 Census data Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ 2001 Census data, Moray Council Arkivert 18. april 2005 hos Wayback Machine.
- ^ Mid-2004 population estimates, General Register of Scotland Arkivert 25. januar 2012 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Burghead Headland Trust
- Census data
- Panorama from Burghead pier 1 (krever QuickTime installert)
- Panorama from Burghead pier 2 (krever QuickTime installert)
- Panorama from Burghead cliff (krever QuickTime installert)