Bugatti Royale
| Bugatti Royale | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Produsent | Bugatti | ||
| Layout | FR layout | ||
Bugatti Type 41, bedre kjent som Bugatti Royale, er en stor luksusbil som ble bygget fra 1927 til 1933 med en 4,3 meter akselavstand og total lengde på 6,4 meter. Den veide ca 3 175 kg og hadde en 12,7 liter rekkåttermotor. Til sammenligningen mot den moderne Rolls-Royce Phantom (produsert fra 2003 og framover), var Royale ca 20% lengre, og mer enn 25% tyngre. Dette gjør Royale en av de største bilene i verden.
Ettore Bugatti hadde planlagt å bygge 25 av disse bilene og selge dem til kongehus som den mest luksuriøse bil noensinne. Men selv europeiske kongelige kjøpte ikke slike ting under den den store depresjonen, og Bugatti var i stand til å selge bare tre av de syv han laget (6 eksisterer fortsatt, en ødelagt og finnes som vrak).
Design[rediger | rediger kilde]
Det sies at Ettore Bugatti laget Type 41 fordi han overhørte kommentarer av en engelsk dame som sammenlignet hans biler ufordelaktig med Rolls-Royce.
Motor[rediger | rediger kilde]
Prototypens motor var på nesten 15 liter. De produserte biler fikk en noe mindre motor, 12,7 liter med slaglengde 150 mm og boring 130 mm. Hver enkelt sylinder hadde større kapasitet enn hele motoren i Type 40 som ble bygget samtidig. Motorblokken var 1,4 m lang og 1,1 m høy. Den største noensinne bygget og som utviklet 300 Hk. Den hadde tre ventiler per sylinder, to inntak og en eksos, drevet av en sentralt plassert kamaksel, og bare en enkelt forgasser var nødvendig. Motoren var basert på en flymotor konstruert for det franske Air Departementet, men som aldri ble bygget i den konfigurasjonen.
Motorblokken og topplokket var støpt i én enhet. Sliping av ventiler som var et vanlig vedlikehold kunne bare utføres ved å demontere og sette denne store motoren sammen igjen.
Chassiset [rediger | rediger kilde]
Chassiset var forståelig nok betydelig. Det hadde konvensjonelle halv-elliptiske bladfjærer foran. På bakskslen var det kvart-elliptiske fremoverrettede fjærer, supplert med et ekstra sett som vendte bakover.
Merkelig, etter dagens syn var aluminiumsclutch festet til chassiset, ikke til motor og girkasse også i aluminium, var festet til bakakselen og var del av den uavfjærede massen. Clutch og girkasse var plassert på forskjellige steder for å redusere støy og gi øket komfort.
De massiv bremseskoene var mekaniske. Bremsene var effektive, men uten servo-assistanse krevde de betydelig muskelkraft fra sjåføren. Bilens hjul var støpt i en lett aluminiumslegering. De målte 610 mm i diameter og var støpt i ett stykke sammen med bremsetrommlene.
Kontroller[rediger | rediger kilde]
Noe som gjenspeiler tidens tradisjon-basert moter var interiøret. Alle knotter var laget av hvalbarder, mens rattet var laget av valnøtt.
Ytelse[rediger | rediger kilde]
En kjøretest utført i 1926 av W.F. Bradley på forespørsel fra Ettore Bugatti for Autocar magazine viste hvordan det utsøkte chassiets konstruksjon var veldig godt balansert, tilsvarende mindre Bugatti sportsbiler, til tross for bilens vekt og størrelse.
Alle Royales ble individuelt laget. Radiatorcap var en elefant, en skulptur av Ettores bror Rembrandt Bugatti
Produksjon[rediger | rediger kilde]
I 1928 sa Ettore Bugatti at «dette året vil Kong Alfonso av Spania få sin Royale», men den spanske kongen ble avsatt uten å få sin Royale, og den første av bilene som fant en kunde ble ikke levert før i 1932. Royale med en chassispris som startet på 30 000 dollar ble lansert like før verdensøkonomien begynte å svekkes i 1930-årene av den store depresjonen. Seks Royales ble bygget mellom 1929 og 1933, men bare tre ble solgt til eksterne kunder. De var beregnet for de kongelige, men ingen ble til slutt solgt til noen kongelige, og Bugatti selv nektet å selge til Kong Zog av Albania, som han hevdet "«var uten folkeskikk!»"
Alle seks produserte Royales eksisterer fortsatt, prototypen ble ødelagt i en ulykke i 1931, og alle har fått et annet karosseri, noen har blitt bygget om flere ganger.
De tre solgte bilene[rediger | rediger kilde]
41100 - Coupé Napoleon[rediger | rediger kilde]
- Den første bilen er chassis nummer 4110, Kjent som Coupe Napoleon
- Denne bilen var utstyrt med større 14,7 liter prototype motor.
- Coupé Napoleon ble brukt av Ettore Bugatti, og i hans senere liv ble den hans personlige bil. Den forble i familien på deres Ermenonville Chateau til økonomiske vanskeligheter tvang frem salg i 1963. Den har senere kommet i hendene på Bugatti-tilhengeren Fritz Schlumpf.
- Den hadde opprinnelig et Packardchassis og ble bygget av karosseribygger Weymann i Paris som en to-dørs Coupé. Weymann karosseriet ble erstattet etter at bilen ble krasjet av Ettore Bugatti som i 1930 eller 1931 sovnet bak rattet under reise hjem fra Paris til Alsace. Det førte til en stor gjenoppbygging.
- Til ulike var den også utstyrt med andre deler.
- Sammen med 41141 og 41150 ble den under andre verdenskrig skjult hos Bugatti-familien i Ermenonville for å unngå å bli beslaglagt av nazistene.
- Solgt av L'Ebe Bugatti i begynnelsen av 1960-tallet til brødrene Schlumpf
- Utstilt i Musée National de l'Automobile de Mulhouse, sammen 41131 etter at Schlumpfbrødrene hadde fått den fra John Shakespeare.
41111 - Coupé de ville Binder[rediger | rediger kilde]
- Den andre bilen som ble bygget, men den første til å finne en kunde, er chassis nr. 41111, kjent som Coupé de ville Binder
- Solgt i april 1932 til den franske klesprodusenten Armand Esders. Ettores eldste sønn, Jean, som formet bilen dramatisk til en to-seters med et åpent karosseri med prangende, fyldig skjermer og et svigermorsete, men ingen lykter. I denne skikkelse ble den kjent som Royale Esders Roadster.
- Innkjøpt av den franske politikeren Paternotre,[1]. Bilen bygget om i Coupé de Ville-stil av karosseribygger Henri Binder. Fra nå av kjent som Coupé de ville Binder
- Aldri levert til kongen i Romania på grunn av Andre verdenskrig,[2]. Den ble skjult for nazistene ved å oppbevares i kloakken i Paris
- Lagret kort tid i Storbritannia etter Andre verdenskrig og ble deretter kjøpt av Dudley C. Wilson i USA i 1954. Ved hans død i 1961 gikk den til bankiér Mills B. Lane Atlanta før den i 1964 fikk plass i Harrahs samling i Reno, Nevada, kjøpt til en så utrolig pris 45 000 dollar (ca det bilen hadde kostet som ny).
- Solgt i 1986 til en amerikansk samler, husbygger, og US Air Force generalmajor William Lyon.
- I 1996 ble bilen tilbudt til Barrett-Jackson som avslo et tilbud på 11 millioner dollar; minstepris var satt til 15 millioner dollar.
- I 1999 kjøpte den nye eieren av Bugatti merkevare, Volkswagen AG bilen for et beløp, rapportert til 20 millioner dollar. Nå brukes den som en merkevare og markedsføring av kjøretøy, reiser til ulike museer og plasser.
41121 - Cabriolet Weinberger[rediger | rediger kilde]
- Den tredje bilen med chassis nr. 41121, kjent som Cabriolet Weinberger
- Solgt i 1932 til den tyske fødselslege Josef Fuchs som engasjerte karosseribygger Ludwig Weinberger i München til å bygge den om til en cabriolet. Malt svart og gul ble bilen levert til dr Fuchs i mai 1932.
- På grunn av politiske spenninger før krigen flyttet Fuchs til Italia, da Japan angrep USA. Han hadde flyttet permanent til New York rundt 1937, bragte Royale med seg.
- Dr Fuchs eierskap ble den sett og beundret av Charles Chayne, senere visepresident for Corporate Engineering ved General Motors. Chayne fant senere bilen hos en skraphandler i New York, kjøpte den i 1946 for 400 dollar. Chayne ville samle sammen en imponerende samling av klassiske biler i 1940- og 1950-tallet.
- Chayne ville få bilen kjørbar igjen og han brukte over 10 000 dollar på det fra 1947 og utover: en splitter ny inntaksmanifold med fire forgassere, i stedet for den opprinnelige maling, fikk den en ny østershvit grunnmaling med mørk grønn trim og cabriolettak
- I 1957, etter å ha kjørt bilen i ti år, donerte Chayne bilen til Henry Ford-Museet i Dearborn, Michigan, USA, hvor den fortsatt er utstilt.