Bladfjær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bladfjær

Bladfjær er en form for fjæring som ofte finnes på kjøretøyer og i eldre skytevåpen. Fram til spiralfjærene dukket opp på 14-tallet var bladjærene nesten enerådende[1] Bladfjærer fortsatte likevel å være nesten enerådende fram til begynnelsen av 1900-tallet, og brukes fortsatt på tunge kjøretøy. På personbiler er blædfjærene i stor grad erstattet av spiralfjærer, mens lastebiler, og særlig busser, er på vei over til luftfjæring.

Karakteristikk[rediger | rediger kilde]

Bladfjærer på vogner og kjøretøy består av flere fjærer som er lagt over hverandre og festet. De er som regel festet i rammen på kjøretøyet i hver ende, med midten på akselen som de skal avfjære.

Bladfjærer har innebygd demping, som skyldes friksjon mellom bladene. Dermed er støtdempere ofte ikke nødvendige. Dempinga er proporsjonal med lasten, noe som er en fordel man ikke har med støtdempere. Støtdemperens demping er tilnærmet proporsjonal med hastigheten av fjæringsbevegelsen, noe som gir andreordens dynamikk, hvor en den ideelle kritiske dempingsfaktoren kan utregnes. Som funksjon av hastighet, er derimot bladfjæras demping høyst ulineær; hele friksjonen må overvinnes før den gir etter. Det gir dårlig komfort og er lite skånsomt mot veien. Derfor stilles det høyere krav til bruksklasse for veier for tunge kjøretøy med bladfjæring enn med luftfjæring.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Springs How Products Are Made