Bruskganoider

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bruskganoider
(opphav til øvrige viftefinnefisker)
Polypterus med ganoinskjell og armaktig brystfinne
Polypterus med ganoinskjell og armaktig brystfinne
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chondrostei
Norsk(e) navn:
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Beinfisker
Underklasse: Strålefinnede fisker
Antall arter: 42 nålevende
Habitat: brakk- og ferskvann
Utbredelse: Nigeria, Kamerun, Zaire
Delgrupper:

Bruskganoidene er en liten gruppe svært primitive beinfisker. Bruskganoidene er en parafyletisk gruppe og representerer den den første store radiasjonen av strålefinnede fisker fra slutten av silur.[1] De fleste fossile on noen av de nålevende artene har store, tunge beinskjell dekket med ganoin (derav navnet), et emaljeaktig stoff.[2]

Bygning[rediger | rediger kilde]

I dag lever det bare to grupper av bruskganoider: Stører og bikirer som på hver sin måte har bevart en del av de typiske trekkene for gruppen:

  • Størene har en enkelt ryggfinne og en hale der ryggraden fortsetter ut til enden av den øverste halefinnen. Hele halen er asymmetrisk og likner på hale slik den finnes hos haier, og de fleste artene har sprøyehull. Skjelettet er for det meste av brusk.
  • Bikirene har harde skjell med et solid lag av ganoin. Alle artene har sprøyehull, og halefinnen er asymmetrisk, selv om de ikke har «haihale» slik som størene. Finnene sitter på kjøttaktige utvekster, tilsvarende dem hos kjøttfinnefisker, og svømmeblæren har kontakt med svelget og fungerer som en enkel lunge.[3]

Selv om det i første rekke er bikirene som bruker sømmeblæren aktivt som pusteorgan, er alle bruksganoidene fysostome og har forbindelse mellom svømmeblæren og svelget. Hos stører brukes denne forbindelsen først og fremst til å utlikne trykk.

Systematisk plassering[rediger | rediger kilde]

Bruksganoidene har gitt opphav til de øvrige strålefinnede fiskene i overgangen til devon. Hvorvidt det er størene eller bikirene som er nærmest beslektet med de resterende strålefinnefiskene er usikkert, og resultatet av analyser av slektskapsforholdet varierer med hvilke faktorer man vektlegger. Det er også mulig at de øvrige strålefinnefiskene har sitt opphav i en nå ukjent gruppe bruskganoider, og at de to nålevende gruppene av bruskganoider er hverandres nærmeste slektninger.

Selv om de eldste fossilene vi kjenner av bruksganoider er fra trias, er det liten tvil om at grupper er langt eldre. Bruskganoidene med sine særegne bygningstrekk og store tunge skjell gir oss et glimt av devontidens fiskeliv, et vindu inn i en fjern fortid.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

De aller fleste gruppene av bruskganoider er bare kjent fra fossile funn. De nålevende gruppene fordeler seg på tre familier

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (en) Romer, A.S. & Parson, T.S (1986): The vertebrate body. 6. utgave (internasjonal utgave), Sauders Colledge Publishing, USA, 679 sider. ISBN 0-03-910754-X
  2. ^ Bruet, B. J. F.; Song, J.; Boyce, M. C.; Ortiz, C. (2008). «Materials design principles of ancient fish armour». Nature Materials. 7 (9): 748–756. Bibcode:2008NatMa...7..748B. PMID 18660814. doi:10.1038/nmat2231. 
  3. ^ Steen, Johan B. (1970). «The Swim Bladder as a Hydrostatic Organ». Fish Physiology. 4. San Diego, California: Academic Press, Inc. s. 413–443.