Brunhilde Pomsel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brunhilde Pomsel
Født11. jan. 1911[1]Rediger på Wikidata
Berlin[2]Rediger på Wikidata
Død27. jan. 2017[2]Rediger på Wikidata (106 år)
München[3][1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sekretær, speaker, stenograf, filmskuespillerRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland, Vest-Tyskland, TysklandRediger på Wikidata

Brunhilde Pomsel (født 11. januar 1911 i Berlin, død 27. januar 2017 i München[4]) var sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels fra 1942 til slutten av 2. verdenskrig og dermed et av de lengst overlevende øyenvitner til det indre livet i Nazi-Tysklands maktapparat.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pomsel ble født i Berlin i 1911 og arbeidet som stenograf for en jødisk sakfører samt som maskinskriver for en nasjonalsosialist samtidig.[5]

Under nazismen[rediger | rediger kilde]

I 1933 ble hun med i nazipartiet i 1933, rett etter at Hitler ble utnevnt til rikskansler. Snart fikk hun jobb som sekretær i propagandaorganet i Nazi-Tyskland.[6] Etter en anbefaling fra en venn ble hun overflyttet til Riksministeriet for offentlig opplysning og propaganda i 1941, der hennes arbeide under Goebbels som stenograf begynte og sluttet først etter Berlins fall i 1945.[5][6]

Ifølge Kate Connolly i The Guardian hadde Pomsel som en av sine arbeidsoppgaver å massere statistikker om falne soldater nedad, såvel som å overdrive antallet av voldtekter av tyske kvinner av Den røde armé.[6] Blant de mange tusen dokumentene som passerte skrivebordet hennes, husket hun mappen til Sophie Scholl, som var sentral i motstandsgruppen Die weisse Rose.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter Berlins fall ble Pomsel satt i krigsfangenskap i fem år av sovjeterne.[7]

Etter løslatelsen i 1950 arbeidet hun som sekretær i tysk kringkasting inntil hun ble pensjonert i 1971.[5]

På sin 100. fødselsdag i 2011 talte hun offentlig ut imot Goebbels.[8] Dokumentarfilmen Ein deutsches Leben, som ble vist på filmfestivalen i München i 2016, bygger på et 30-timers intervju med Pomsel.[6][9] Pomsel husket Goebbels som en mann med «edel eleganse» og som en som alltid var opptatt av å være velkledd, men som opptrådte som en «rasende dverg» når han holdt propagandatale.[10] Hun påstod at hun intet visste om nazistenes forbrytelser.

Pomsel bodde i München til sin død i 2017. Hun ble 106 år gammel.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.washingtonpost.com, besøkt 30. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Washington Post, «Brunhilde Pomsel, secretary to Nazi propaganda minister Joseph Goebbels, dies at 106», verkets språk engelsk, tidspunkt 29. januar 2017, besøkt 30. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.theguardian.com, besøkt 30. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Joseph Goebbels' secretary, Brunhilde Pomsel, dies aged 106 | World news | The Guardian
  5. ^ a b c Wilder, Charly (5. juli 2016). «Goebbels’s Secretary Struggles With Her Responsibility». The New York Times. Besøkt 13. juli 2016. 
  6. ^ a b c d Connolly, Kate (15. august 2016). «Joseph Goebbels’ 105-year-old secretary: ‘No one believes me now, but I knew nothing’». The Guardian. Besøkt 15. august 2016. 
  7. ^ Brucker, Marion; Wallace, Rita (23. april 2015). «Secretary says Nazi propagandist Goebbels was a 'narcissist'». USA Today. Besøkt 9. september 2015. 
  8. ^ Tony Paterson (2. september 2011). «Goebbels was a coward: former secretary spills wartime secrets - Europe - World». Besøkt 9. september 2015. [død lenke]
  9. ^ «"A German Life": Erinnerungen von Goebbels' Sekretärin» (German). derstandard.at. 17. april 2016. Besøkt 23. april 2016. 
  10. ^ «70 ans après la fin de la guerre, une secrétaire de Joseph Goebbels parle». Le Monde.fr (fransk). 17. august 2016. Besøkt 29. februar 2020. 
  11. ^ Ofer Aderet (5. juli 2016). «Goebbels’ Stenographer Says She Knew Nothing About Holocaust». Haaretz. Besøkt 13. juli 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]