Blindheimætten
Blindheimætten var en stormannsætt i Norge i middelalderen. Slekten hadde sitt hovedsete i Borgund på Sunnmøre.
Blindheimættens stamfar var Skule Kongsfostre, en angelsaksisk stormann som kom til Norge fra England i 1066, etter slaget ved Stamford bro. Skule ble hirdmann hos kong Olav Kyrre og fikk flere eiendommer av ham, og hans etterkommere ble blant de mektigste slektene i Norge. Blindheimætten var beslektet med Giskeætten og Reinsætten. Sistnevnte var også etterkommere av Skule.[1]
Blant Blindheimættens medlemmer var lendmannen Hallkjell Huk, mannen som fikk kong Harald Gille fra Irland til Norge i 1120-årene, og hans to sønner Simon Skalp og Jon Hallkjellsson. Simons sønn, Nikolas, var kandidat til norsk konge i 1161, men ble drept av Erling Skakke.[2]
I borgerkrigstiden tok de forskjellige medlemmene av slekten parti med ulike konger. Hallkjell Jonsson, sønn av Jon Hallkjellsson, ble i 1190-årene leder av opprørsgruppen Øyskjeggene, motstanderne av kong Sverre Sigurdsson. Blindheimætten døde ut på 1200-tallet.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Krag (2005): 254-255
- ^ Simon Skalp. (2009, 30. oktober). I Store norske leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://snl.no/Simon_Skalp.
- ^ Blindheimætten. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://snl.no/Blindheim%C3%A6tten.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling 800-1130, Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 2005