Bilrasjonering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bilrasjonering er en folkelig betegnelse på omsetningsbegrensninger for biler. I ulike land har det i flere perioder vært omsetningsbegrensning på biler

Bilrasjonering i Norge[rediger | rediger kilde]

Importbegrensninger etter første verdenskrig.[rediger | rediger kilde]

Norsk økonomi gikk inn i en kraftig nedgang etter første verdenskrig. Verdien av den norske kronen falt kraftig. 19. august 1920 innførte Handelsdepartementet importforbud for en rekke varer, blant annet for biler og motorsykler[1]. Forbudet ble opphevet 30. juli 1921[2]

Importbegrensninger 1934–1940[rediger | rediger kilde]

Valutaregulering ble innført igjen fra 1934. Fra 5. september 1934 krevdes importlisens fra Handelsdepartementet for å importere biler[3]. Ordningen rettet seg mot importørene. Kundene kunne fritt kjøpe de biler som var importert. Bestemmelsen ble praktisert liberalt[4]. Antall biler i Norge fortsatte å øke frem mot 1940. Under okkupasjonen 1940-1945 opphørte all ordinær import.

Importbegrensninger etter andre verdenskrig.[rediger | rediger kilde]

Etter den andre verdenskrig var det et stort gjenoppbyggingsbehov i Norge og det var begrenset tilgang på utenlandsk kapital til å betale for import. Gjenoppbygging av eksportindustrien og av infrastruktur var prioritert. Private personbiler hadde en mindre rolle i transportdekningen og var ikke allemannseie. Salgsreguleringen ble flyttet fra importør til kunden ved innføring av kjøpetillatelse. Kun personer med et betydelig behov for bil fikk kjøpetillatelse. Dette ga stor etterspørsel etter bruktbiler. Omsetningsprisene for bruktbiler ble regulert.

Det var tillatt å bytte forskjellige eksportvarer mot biler slik at importen ikke innebar bruk av valuta. Det var også bensinrasjonering de første årene etter krigen. Like etter krigen var det nærmest kjøreforbud. I perioder var det forbudt å kjøre på spesielle tidspunkter som om kvelden.

Valutatilgangen ble raskt bedre utover 1950-årene. Importbegrensning av busser og lastebiler opphørte i 1951. Antall tildelte kjøpetillatelser økte for hvert år. Bilrasjonerings-ordningen opphørte 1. oktober 1960, noe som ga et kortvarig stort oppsving i salget av nye biler og i utskifting av eldre biler.[5] En virkning var at etableringen av nye bensinstasjoner økte betydelig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk Lovtidend 1. avdeling 19. august 1920
  2. ^ Norsk Lovtidend 1. avdeling 28. juli 1921
  3. ^ Norsk Lovtidend 1. avdeling 5. september 1934
  4. ^ Toldnes (2018) side 318
  5. ^ Jan Monsrud (4. august 1999). «Bilen ble allemannseie i 1960». SSB. Besøkt 13. desember 2021. «Rasjoneringen av personbilen ble opphevet 1. oktober 1960. I prinsippet var bilen tilgjengelig for alle fra denne dato. Opphevelsen signaliserte starten på en rask økning i tallet på registrerte biler. I løpet av perioden fra 1960 til 1964 ble personbilparken fordoblet til drøyt 410 000 biler.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Larsen, Rolf: I grenseland. Bildrømmer på 1950-tallet. Statens vegvesen 2014 ISBN 978-82-91130-39-2
  • Toldnes, Bård: Veivalget. Norsk samferdsel rasjonaliseres 1920–1970. Fagbokforlaget 2018 ISBN 978-82-450-2330-5