Beleiringen av Namur i 1692

Beleiringen av Namur

Beleiringen av Namur, 25. mai–30. juni 1692, var et stort slag i niårskrigen, og en del av den store planen til franskmennene om å slå styrkene til Storalliansen og raskt avgjøre krigen. Namur, som ligger der hvor elevene Meuse og Sambre løper sammen var en mektig festning og et viktig politisk og militært sted. De franske styrkene, ledet av Vauban, tvang byen til å overgi seg den 5. juni, men citadellet, kommandert av Menno van Coehoorn, klarte å holde ut til 30. juni før de kapitulerte, og avsluttet den 36 dager lange beleiringen. Kong Ludvig XIV var redd for at kong Vilhelm III planla å gjenerobre festningen og ga sin øverstkommanderende, duc de Luxembourg ordre om å gå til krig mot de allierte, noe som bevirket det blodige slaget ved Steenkerque den 3. august.

Bakgrunn

Som i 1691 ble det opprettet fem store arméer på fem fronter i krigen: Flandern, Moselle, Rhinen, Piemonte og Roussillon. I tillegg ble det opprettet ennå en styrke i Flandern for å gå til angre på det som var det store målet til Frankrike for 1692; den viktige festningen i Namur. Ved å erobre festningen ville franskmennene få kontroll over de nærliggende områdene til Frankrike, samt muligens inspirere nederlenderne til å slutte fred. Erobringen førte derimot ikke til noen forhandlinger, men ble en viktig brikke i senere forhandlinger.

For å hindre Vilhelm fra å komme byen til unnsetning, satte Ludvig samtidig i land styrker i England for å hjelpe kong Jakob II i forsøket hans på å ta tilbake tronen sin. Denne styrken besto av 12 000 katolske irske soldater, som hadde deltatt i den irske krigen før freden i Limerick, i tillegg til om lag like mange franske soldater. For å klare dette måtte derimot franskmennene få kontroll over Den engelske kanal.

Beleiringen

Ludvig forlot Versailles og dro mot Flandern den 10. mai. Det franske kavaleriet beleiret byen natt til 26. mai før hodearméen kom frem dagen etter. De franske styrken var større enn den Ludvig hadde samlet for beleiringen av Mons året før og besto av 60 000 mann og 151 kanoner. I tillegg hadde observasjonsarméen til duc de Luxembourg, som ble opprettet for å hindre at Vilhelm kunne hjelpe Namur, også om lag 60 000 mann. Garnisonen i Namur, kommandert av hertugen av Barbançon, hadde totalt 6 000 mann.

Byen faller

Under beleiringen av Namur i 1692 deltok de to største militæringeniørene på denne tiden: Vauban, som hadde ledelsen for beleiringen, og den nederlandske ingeniøren Menno van Coehoorn, som ledet forsvaret av festningen. Plasseringen og topografien rundt byen gjorde beleiringen særlig utfordrende. Selve Namur lå på en flate, en slette på nordsiden av Sambre, omringet av åser på alle sider. Med citadellet på sørsiden av samløpet mellom Sambre og Meuse var festningen en av de mektigste i Flandern.

Vauban hadde i hemmelighet observert Namur året før og klart å tegne opp forsvarsverkene til byen. Ved hjelp av disse tegningene konstruerte franskmennene cirkumvallasjoner og satte opp et stort, velutrustet batteri. Det ble åpnet grøfter for tre linjer natt til 30. mai. Vilhelm flyttet samtidig styrkene sine sørvest og nærmere Namur, mens Luxembourg flyttet arméen sin øst for Gembloux til Longchamps, nord for byen. Vilhelm håpet å få Luxembourg ut i slag ved Mehaigne, men mye nedbør i dagene før gjorde det umulig å krysse elven.

Det meste av garnisonen i Namur var spanske soldater, som var svake og i dårlig form. Garnisonen klarte å forsterke et batteri som dekket hovuddelen av byen, men hadde bare begrenset suksess. Byen kapitulerte den 5. juni og det ble enighet om våpenhvile frem til morgenen den 7. juni. Under denne pausen flyttet garnisonen over citadellet og franskmennene gikk inn i byen. Det ble også enighet om at de allierte ikke skulle skyte mot byen fra høyden, og at franskmennene heller ikke skulle angripe citadellet fra byen. I memoarane sine skrev Jean Martin dé la Colonie, som deltok i beleiringen: «Det var bare uvitenhet om den virkelige tilstanden til festningsverkene som gjorde at denne avtalen kom i stand, siden det bare var fra bysiden at festningen kunne erobres. Resten av festningen var ugjennomtrengelig.»

Vauban, den største militæringeniøren til Ludvig XIV.

Citadellet faller

Elven Sambre skilte citadellet fra byen. Den svakeste siden av citadellet var langs elven, men på grunn av vilkårene i våpenhvileavtalen da byen overga seg, kunne ikke franskmennene gå til angrep fra denne siden. Den delen av citadellet som lå mot Meuse lå på en steinete klippe og var umulig å angripe. Nøkkelen til citadellet var derfor Fort William (oppkalt etter Vilhelm av Oranien som bygde det), en stilling vest for de andre festningsverkene. Det var i denne retningen at franskmennene måtte angripe, (se kart).

Plan over beleiringen av Namur 1692 (her med elven Meuse fra sør til nord.

Den første oppgaven til angriperne var å ta redutten Leene Cachotte som lå utenfor og som dekket adkomsten til Fort William. Grøftene ble åpnet den 8. juni og et stort angrep med syv bataljoner og musketerne til kongen fulgte den 12. juni. Leene Cachotte falt og Vauban beleiret Fort William, som ble personlig forsvart av Coehoorn. Fortet lå vrient til, på bakketoppen, slik at angriperne ikke kunne se festningen før de var like nær. De franske oppørene nærmet seg fra to retninger, men de store nedbørmengdene hadde gjort hele operasjonen særdeles vanskelig. Coehoorn ga så ordre om å få si egen grav gravet for å symbolisere at han var villig til å forsvare stillingen til det siste. Han ble skadd i hodet av en granat som tok livet av kammertjeneren hans, men han døde ikke selv. Det siste angrepet på Fort William kom den 22. juni og trass i det djerve forsvaret til Coehoorn, måtte han og de 200 mennene i garnisonen kapitulere. Vauban tok imot den store rivalen sin dagen etter og trøstet han med at han i det minste hadde fått æren av å bli angrepet av den største kongen i verdenen. Coehoorn svarte da at det virkelig trøstet han at det var at Vauban hadde måtte flytte batteriene sine syv ganger under angrepet.

Etter at Fort William falt, holdt ikke de andre festningsverkene ut lenge. Den endelige kapituleringen skjedde den 30. juni og resten av garnisonen forlot byen den 1. juli. Franskmennene var da nesten tomme for forsyninger på grunn av det kraftige regnværet.

Ettervirkning

Ludvig og følget hans forlot Namur den 2. jul og nådde Versailles to uker senere. Kongen bestilte Te Deum til minne om seieren. Selv om Ludvig hadde sikret en stor seier i Namur, ble invasjonen av England mislykket. Den franske marinen ble slått i slaget ved Leene Hogue tidligere i juni, slik at franskmennene ikke fikk kontroll over Den engelske kanal, og dermed ikke kunne frakte franskmennene over til England. De irske soldatene ble i stedet flyttet til Rhinland.

Luxembourg ventet fram til Namur var klar for forsvar og brøt leir den 8. juli og fulgte etter Vilhelm III mot Nivelles. Meldinger nådde Versailles om at Vilhelm planla å gjenerobre Namur så snart han hadde nok soldater. Ludvig skrev til Luxembourg og ba ham innstendig om å marsjere raskt for å slå Vilhelm før han klarte å opprette skyttargraver nær Namur. Den 1. august flyttet Vilhelm til Halle. Vilhelm, som Ludvig, ønsket et slag, og den 3. august overrasket han og gikk til angrep på Luxembourg nær landsbyen Steenkerque. Slaget ble ikke avgjort og begge sider kunne på sett og vis kreve seieren, men Vilhelm forlot slagmarken i franske hender og ende slik den allierte trusselen om å ta tilbake Namur. Lite skjedde resten av felttoget det året før de to partene gikk til vinterkvarter.