Beleiringen av Landskrona

Beleiringen av Landskrona
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Gobelin forestillende erobringen av Landskronas kastell. I midten ses Christian V og øverstbefalende Johan Adolf av Plöen. Av Berent van der Eichen, Rosenborg slott
Dato 5. juli til 3. august 1676 Sted Landskrona i Skåne 55°52'N 12°50'Ø Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
oberst Hieronymus Lindenberg	Christian V med feltkommandanter
Styrker
1 600 mann	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent

Beleiringen av Landskrona var et viktig strategisk slag der Christian V fikk en viktig base med de sterkeste forsvarsverkene i hele Skåne. Landskrona var en befestet by bak kraftige bymurer med vollgrav på førti meters bredde, bastioner og et slott i en bastion med to vollgraver. Med sin beliggenhet mot Øresund bare en kort seiltur fra København var det derfor naturlig å ha Landskrona som det viktigste utgangspunkt og base med strategiske forråd.

Bakgrunnen

Etter at 15 000 danske soldater var gått i land ved Råå ved Helsingborg den 29. juni 1676 begynte Christian V med sine feltkommandanter, inkludert hertugen av Pløn, å innta de viktige støttepunktene i de øst-danske provinsene. Allerede dagen etter var Helsingborg by inntatt, og festningen falt den 4. juli. For å kunne konsentrer seg om festningene var danskene nødt til å sende ut styrker for å sikre mot svenske utfall, Ängelholm og broen over Rönneå blir tatt slik at et angrep fra nord ikke var mulig. Anslagsvis 10 000 danske soldater dro mot Landskrona dagen etter Helsingborgs fall.

Karl XI kunne ha valgt å bli i Landskrona etter å ha kommet dit fra Ystad, men slo retrett i den hensikt å samle en svensk hær for å ta opp kampen mot den overlegne danske hæren så snart som mulig. Det viste seg å være en klok handling for Landskronas festningsverk var ikke i god stand, og inkompetanse hos kommandanter i tidligere tid hadde ført til flere ulemper, slik som at den sivile byggingen var helt utenfor kontroll. Brystvernet var overglodd og nesten ikke mulig å bruke uten å måtte rydde for kanonene.

Slaget om byen

Den 5. juli hadde danskene nådd fram til Landskrona der de fort så at byens forsvarsmuligheter som på papiret var god, ikke var i god stand. Svenskene visste det og skyndte seg å forbedre sine forsvarsverk. Store arbeidsgrupper var sendt ut for å rydde vekk hindringer og sette vollene i stand til kamp. Oberst Lindenberg sendte ut 200 soldater under oberstløytnant von Metstack for å forsvare disse arbeiderne, men dette oppdaget danskene den 6. juli, og de gikk til angrep med kavaleriet. Metstack holdt danskene unna, men evakueringen var så kaotisk at arbeiderne etterlot seg sitt verktøy som ble tatt av danskene som allerede hadde nådd nordporten på kloss hold.

Det ble gravd ut løpegrav mot nordporten og østporten som ble satt under kraftig beskytning, og den 10. juli hadde danskene ved østporten nådd fram til tre rader med palisade langs en steinbelagt vei mot bymuren. Forsvarerne kunne ikke effektivt stoppe danskene fra å hugge seg gjennom og deretter sprenge seg inn i byen. Danskene som var uthvilt og godt rustet, stormet inn i byen hvor de sloss med de utmattede og uorganiserte svenske styrkene som forsøkte å verne seg uten suksess i gatene og på torget.

Etter tre timer med blodig gatestrid var de gjenværende svenske styrker jaget ut av byen og drevet inn i festningen med slottet. Om natten kl. 1 til 11. juli ble trebroene mellom byen og festningen brent ned. Da var 400 svensker drept, såret eller tatt til fange mot bare 60 drepte og sårede inkludert oberst La Haye som utmerket seg i tapperhet blant danskene.

Beleiringen

Med byen tatt var det nå bare festningen tilbake med 120 kanoner og store forråd samt en besetning på over tusen mann. Men det var da danskene begynte å få vanskeligheter med at festningsverkene var i dårlig skikk, det var ikke plass for løpegraver og det var dårlig med dekning mellom byen og festningen med så kort avstand mellom.

13. juli om natten gjorde den ivrige og standhaftige oberstløytnant Metstack et utfall der han ble dødelig såret. Hans død var et hardt slag mot moralen på festningen. Han hadde demonstrert stor djervhet og tapperhet i kampene og var blitt den viktigste mannen på festningen. Lindenberg hadde allerede vist seg å være en lite anselig offiser som ikke nøt stor respekt hos sine menn som plages av mangel på disiplin og kontroll.

28. juli var det tordenvær og et lyn slo ned i Landskronas kirketårn og en ble drept. Men lynnedslaget var tatt som et tegn på seier. Det oppmuntret danskene som den 2. august forberedte seg på å angripe med alle mann, og hundre mann var utpekt for selvmordsangrep der de skulle slepe trebroer over vollgravene.

Så kom meldingen fra Lindenberg om å få to timer våpenstillstand for å kunne diskutere med egne offiserer om å kapitulere. Lindenberg hadde blitt bearbeidet av sin hustru i lang tid til å overgi seg og lynnedslaget og de danske forberedelsene hadde sendt moralen blant soldatene nedover. Om dagen kl. 14 den 3. august 1676 marsjere Lindenberg med den svenske garnisonen i tre bataljoner som ble inspisert av den kongelige familien mens en skotter rir inn i festningen og fikk heist det danske flagget Dannebrog.

Etterspillet

Nyheten om Landskronas fall ble mottatt med glede hos danskene og redsel og vrede hos svenskene, det gikk mange rykter om hvordan det gikk til, blant annet at Lindenbergs hustru skulle dø av skrekk etter å ha født tvillinger i dansk fangenskap. Lindenberg selv blir senere utvekslet til Sverige der han blir stilt for krigsrett og henrettet den 31. desember 1676 i Ljundby. Han var korrekt dømt og henrettet fordi han hadde nok krutt og mat til å holde ut i lang tid sammen med enorme våpendepoter. Derfor var danskene svært forbauset over overgivelsen i ettertid.

Etter at Landskrona var inntatt rykket Christian V med sin hær til Helgeå mot Kristianstad, og etterlot seg 3 000 til 3 500 mann under Duncan for et felttog gjennom Halland mot nord, en mindre avdeling til observasjon av Malmö og andre styrker ble sendt ned i den sørlige del av Skåne. Hertugen av Pløn oppmuntret av rapporter fra nord ville heller ha hovedhæren vendt mot nord i retning Göteborg, men Christian V ville derimot først sikre seg østre Skåne der det er rike jordbruksbygder hvor hans hær kunne forsyne seg. Dessuten måtte ikke svenskene få adgang til et så rikt operasjonsområde. Derfor var erobringen av Kristianstad under Første slaget om Kristianstad viktig.

De over tusen svenske soldatene som var ført i fangenskap, ble sendt til øya Ven i Øresund hvor det var opprettet fangeleirer for de svenske fangene. En som rømte derfra, løytnant Alexander Hummerhielm, mente at mesteparten var sultet ihjel i meget dårlige forhold og etter krigen var det få som kunne vende hjem. Mellom 1 000 og 1 500 som var i Landskrona i juli 1676 kom aldri hjem.

Kilder

• Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4