Beleiringen av Hel-halvøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Halvøya Hel, foto fra satellitten Landsat, 2000
Zatoka Pucka mapa mini.png

Beleiringen av Hel-halvøya var en av de lengste stridshandlinger under det tyske angrepet på Polen i 1939 ved begynnelsen av annen verdenskrig.

halvøya Hel og i småbyen Hel (tysk: Hela) pågikk den mest langvarige polske motstand mot tyskerne seg under Polenfelttoget. Det dreide seg om ca 3 000 soldater fra enheten Helski Rejon Umocniony, del av den polske kystforsvarsgruppen (Grupa Obrony Wybrzeża) under Włodzimierz Steyer; de forsvarte området fra 9. september til 2. oktober, da de kapitulerte.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

I 1928 etablerte Polen en militærhavn i Hel, hvorpå hele halvøya i 1936 ble erklærrt å være befestet område. Fra 1937 var det under general Włodzimierz Steyers kommando. Enheten Helski Rejon Umocniony ble stasjonert der. I alt var det 3 000 soldater, tre sjømålsbatterier, og luftforsvarsskyts. Kystbatteriene var utstyrt med 4 × 152-mm-skyts, to eldre 2 × 105-mm-skyts og tre batterier med 8 × 75-mm-skyts. Luftforsvaret bestod av 6 × 75-mm- og 8 × 40-mm-kanoner.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Det tyske Luftwaffe begynte på selve invasjonsdagen (1. september) med luftangrep på Hel.[1] Den tyske Wehrmacht under general Friedrich-Georg Eberhardt tvang polske enheter fra den pommerske armé (Armia Pomorze) allerede den første krigsuken til retrett fra Danzigkorridoren. Den 9. september begynte angrepet på Hel. Armia Pomorze ble beseiret i slaget i Tucholaskogen (5. september). Etter påfølgende polske nederlag ved kysten – slaget om Westerplatte, slaget ved Gdynia og slaget ved Kępa Oksywska – var Hel fra den 20. september det siste sted ved kysten hvorfra det fortsatt ble gjort motstand.

Tysk flyfoto fra 1939

To tyske jagere ble skadet av Hels kystartilleri, og beskytning fra den polske jageren Wicher og mineleggeren Gryf den 3. september.[2] Etter at Luftwaffe samme dag senket noen polske skip reddet polske marinesoldater seg til land og sluttet seg til landstridskreftene på Hel.[1] To 120mm kanoner fra Gryf ble berget i land og satt inn som kystartilleri.[3]:39

Flere polske lette mineleggere la ut et minefelt nær Hel natten til 13. september. Etter at noen polske farkoster ble senket av Luftwaffe dagen etter og ettersom tyskerne hadde full kontroll i Østersjøen, gikk de gjenværende polske marineenheter til kai i Hel og deres mannskaper forsterket forsvarerne der. Skipenes bestykning ble tatt ut og konvertert til ytterligere landbasert artilleri.[1]

Den tyske marine beskjøt Hel med de eldre slagskipene «Schleswig-Holstein» og «Schlesien».[1] «Schleswig-Holstein» ble lett skadet den 25. september.[1] De polske luftvernsbatteriene viste seg å være særdeles effektive, og skjøt med mellom 46[2] og 53[1] tyske fly.

Den 14. september lyktes tyskerne i å skille de polske stridskrefter fra fastlandet innenfor landtungen. Polske ingeniørstyrker hadde tidligere ved bruk av torpedoer sprengt et stykke av halvøya på dens aller smaleste punkt slik at den ble en øy. Så førte tyskerne frem tungt artilleri på jernbanevogner for å intensivere beleiringen.[1] De tyske styrker rykket langsomt frem, mot innbitt motstand og flere motangrep. Den 25. september ble landsbyen Chałupy (som senere ble del av Władysławowo) erobret av Wehrmacht.

Den 1. oktober måtte den polske marineøverstkommanderende, admiral Józef Unrug, erkjenne at man ikke lenger ville makte å bringe forsyninger til Hel[2] og den 2. oktober kapitulerte de polske styrker under Marian Jerzy Majewski og Antoni Kasztelan på Grand Hotel i Hel.

Dette var den nest siste kapitulasjon av polske styrker under invasjonen. Etter dette var den eneste organiserte polske militære motstand den som ble gjort av enheten Samodzielna Grupa Operacyjna Polesie (SGO Polesie) under general Franciszek Kleeberg, som så måtte kapitulere ved slutten av slaget ved Kock den 5. oktober.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Henry Steele Commager, The Story of the Second World War. Brassey's, 2003, ISBN 1-57488-741-6, Google Print, s. 16–19.
  2. ^ a b c J. E. Kaufmann, Robert M. Jurga: Fortress Europe: European Fortifications of World War II. De Capo Press, 2002, ISBN 0-306-81174-X Google Print, S. 272.
  3. ^ Zaloga, S.J., 2002, Poland 1939, Oxford: Osprey Publishing Ltd., ISBN 9781841764085

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • [red.] Krzysztof Komorowski: Boje Polskie 1939 – 1945. Przewodnik encyklopedyczny. Warszawa: Bellona Spółka Akcyjna, 2009, s. 121. ISBN 978-83-7399-353-2.
  • Kampania Wrześniowa. [dostęp 22 września 2009].
  • Obrona Helu 1939 – Rejonu Umocnionego Hel. Kampania Wrześniowa 1939. [dostęp 5 maja 2012].