Barentsburg kullkraftverk
| Barentsburg kullkraftverk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Barentsburg | ||
 Barentsburg kullkraftverk 78°03′18″N 14°12′43″Ø | |||
Barentsburg kullkraftverk er et kullkraftverk etablert i 1974, sør i tettstedet Barentsburg ved Grønfjorden på Svalbard. Eier og operatør er Trust Arktikugol. Effekten er ca 7,5 MW.
I nyere tid har kraftverket i Barentsburg fått nye brennere og utstyr fra polske leverandører. Dette har redusert den lokale forurensingen betraktelig. Det er også et backup-anlegg med dieseldrift. Kraftverket ble startet opp i 1974. Det står oppført ved Arktikugol's egen kullhavn sør i tettstedet Barentsburg. I perioden 2008-10, da gruven i Barentsburg var stengt, måtte kraftverket få tilført kull utenfra gjennom import.
Barentsburg kullkraftverk er eneleverandør av elektrisk kraft og fjernvarme til bosettingen i Barentsburg.
Trust Arktikugol opprettet et 5 MW kullkraftverk i Pyramiden i 1968, og et 7,5 MW kraftverk i Barentsburg i 1974.[1] Bare Barentsburg-verket er i drift siden 1998.
Forurensing[rediger | rediger kilde]
Sammen med kraftverket i Longyearbyen slipper øyas kullkraftverk ut 200.000 tonn CO2 årlig.[2] Det er om lag halvparten av de om lag 450.000 tonn CO2 som slippes ut årlig på og rundt øygruppen.[3] På hele øygruppen slippes det dessuten ut 1.250 tonn SO2 årlig hvor kraftverkene står for drøye 90 prosent, og begge typer utslipp er økende.[4] Sommeren 2012 ble det antatt at kraftverket i Barentsburg slapp ut mer SO2 (Svoveldioksid) enn utslippstillatelsen fra KLIF tillot.[5]
Kraftverket får kull fra den lokale Barentsburg gruve, og kraftverket bruker 30-45.000 tonn årlig eller nesten alt det lokalt produserte kullet, som utgjør mindre 50-100.000 tonn årlig.[6]. Kraftverket bruker 50-60% av alt kull som anvendes i kraftproduksjon på øygruppen, mens Longyearbyen-verket bruker de resterende 25 - 28.000 tonn kull årlig. Kraftverkene i Svea og Ny-Ålesund er fyrt med diesel.
Kullet som brukes i Barentsburg er svært svovel-holdig, og har derfor i mange år hatt stor forurensing. Det antas at Barentsburg-kraftverket er atskillig mindre energieffektivt enn kraftverket i Longyearbyen. Av denne grunn krevde Norge rensing av utslippene i 2010.[7] Kraftverket og kulldriften forøvrig gir også en del lokal forurensing i form av tungmetaller. En studie fra 1993 viste at det særlig var økt konsentrasjon av svovel og andre tungmetaller. En komparativ sammenlikning av tungmetallene ved Barentsburg-kraftverket, i det nedlagte kullsamfunnet Coles Bay, og andre steder uten kulldrift, viste høyere konsentrasjoner i Barentsburg og Coles Bay, både i henlagt skrot og søppel og i moser og lav.[8]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Trifonenko, V.D. (February 1992). Арктикуголь: вчера, сегодня, завтра [Arktikugol: i går, i dag og i morgen] (russisk). Полярная почта (Poljarnaja Posta) nr 3 (1).
- ^ CO2 free Svalbard by 2025[død lenke] - NordSesil.net, universitets-nettverk for energispørsmål i Nordområdene. Besøkt 5. oktober 2012.
- ^ Climate influencing emissions, scenarios and mitigation options at Svalbard[død lenke], Klima- og forurensingsdirektoratet, publikasjon TA 2552, 2009, side 14 og Tabell 2 side 16. Besøkt 5. oktober 2012.
- ^ Climate influencing emissions, scenarios and mitigation options at Svalbard[død lenke], Klima- og forurensingsdirektoratet, publikasjon TA 2552, 2009, side 14.
- ^ Russian Svalbard plant breaks legislation - The Foreigner, 29. juni 2012. Besøkt 5. oktober 2012.
- ^ Climate influencing emissions, scenarios and mitigation options at Svalbard[død lenke], Klima- og forurensingsdirektoratet, publikasjon TA 2552, 2009, side 17-18 og 27-28.
- ^ Norway requires cleaning at Barentsburg power plant – Barents Observer, 29. juli 2010.
- ^ IMPACT OF COAL-FIRED POWER STATION ON VEGETATION AT BARENTSBURG, SVALBARD - Ljudmila Martin og Raimolt Vilde, International Plant and Pollution Research Laboratory, Tallinn. abstrakt side 54 i: International Symposium on The Ecological Effects of Arctic Airborne Contaminants, Reykjavik, 4-8. oktober 1993.