Avholdsbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Avholdsmann»)
"Womans Holy War" - Plakat fra avholdsbevegelsen i USA (1874).

Avholdsbevegelsen er en fellesbetegnelse på organisasjoner som har til formål å forby eller begrense omsetning av alkoholholdige drikkevarer. Hensikten er å begrense skadevirkningen av alkoholforbruk som rusmiddel.

I den «vestlige verden» startet ulike avholdsorganisasjoner sin virksomhet på 1800-tallet. Den første foreningen som i hovedsak kjempet mot brennevinet, ble startet i New York i 1808. De første foreningene var bare for måtehold av alkoholbruk. Medlemmene i «The American Society for the Promotion of Temperance» måtte i 1826 inngå løfte om å avstå fra brennevin, men ikke fra andre alkoholholdige drikker. Etter hvert påla organisasjonene sine medlemmer å også avholde seg fra andre alkoholdrikker.

Den første totalavholdsforeningen i Europa ble stiftet i Preston i Storbritannia i 1832.

Internasjonale organisasjoner[rediger | rediger kilde]

  • IOGT (International Organisation of Good Templars) ble startet i Utica, New York i USA i 1851 som «Independent Order of Good Templars». Organisasjonen ble senere internasjonal, og forandret navnet tilsvarende.

Avholdsbevegelsen i Norge[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med liberaliseringsbølgen1700-tallet, ble det i 1816 lovfestet at enhver som var eier av matrikulær grunn på landet haddet rett til både å produsere og å omsette brennevin i Norge (fra før var dette tillatt i kjøpstedene). Noen mente at alkoholkonsumet burde begrenses, og i 1830-årene ble det startet flere «måteholdsforeninger». Den organiserte avholdsbevegelsen startet opp i 1844. Først ute var «Den norske Forening mod Brændeviinsdrik» og «Det norske Afholdsselskab». I 1855 oppgav førstnevnte forening et medlemstall på 30 000 og i 1860 35 000. Denne foreningen ble imidlertid nedlagt i 1869.

Avholdsbevegelsen hadde sin storhetstid i Norge tidlig på 1900-tallet. I 1909 skal det totale medlemstallet for alle organisasjoner som krevde totalavhold for sine medlemmer ha vært 250 117. De største organisasjonene var DNT, IOGT og Den Norske Godtemplarorden, samt metodistkirken. I tillegg kom flere andre mindre organisasjoner og religiøse samfunn.[1]

DNT[rediger | rediger kilde]

Den 29. desember 1859 startet Asbjørn Kloster, etter mønster fra England, Irland og USA opp «Stavanger yngre Afholdenhedsforening» med 30 medlemmer. Dette anses som starten på «Det Norske Totalafholdsselkab» (DNT), som fikk sitt navn i 1875. Medlemmene forpliktet seg ikke bare til personlig avhold fra alkohol, men også til å arbeide for å forby salg av slike drikkevarer. Medlemsbladet «Menneskevennen», kom fra 1888 ut en gang i uken.

Organisasjonen var svært aktiv for opprettelsen av såkalte «Samlag» fra 1870-tallet, og tilhengere av brennevinsforbudet fra 1917.

Organisasjonen hadde sitt toppår i 1913, med Sven Aarrestad som formann, med 139 500 medlemmer, 1 433 lokallag i 29 fylker. På den tid var dette landets største forening.

I 2007 hadde DNT 2 170 betalende medlemmer fordelt på 122 lokallag i 18 fylker.

IOGT[rediger | rediger kilde]

Forsamlingshuset til IOGT i Vågå. Oppført i 1908, nå flyttet til Maihaugen.

Den første avdeling av IOGT i Norge ble stiftet av skipsfører Carl Reynolds i Porsgrunn 8. mars 1877, og fikk navnet «Første Norske». Den 20. juni 1877 kom losje nummer to i Stavanger; med navnet «Ora et Labora» (latin for «Be og Arbeid»). Den tredje norske IOGT-losjen var «Folkets Vel» i Bergen, som ble stiftet den 6. august 1877.[2]

Det norske IOGT har i dag[når?] fire regionkontorer, og samarbeider med ungdomsorganisasjonen Juvente, som er en sammenslåing av Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund (DNTU, stiftet 1924), og Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU, stiftet juni 1909). På Gunnerusbiblioteket i Trondheim finnes det 80 IOGT-arkiver fra trøndelagsfylkene.

Det Hvite Bånd[rediger | rediger kilde]

Den norske avholdsbevegelsen fikk i 1889 en kvinneforening, som tok navnet «Det Hvite Bånd».[2][3]

Blå Kors[rediger | rediger kilde]

Foreningen Blå Kors ble stiftet i 1906. Organisasjonen er en diakonal felleskristen avholdsorganisasjon som forener frivillig innsats på rusfeltet med behandlingsarbeid . I 2008 driver Blå Kors 34 diakonale virksomheter i 12 fylker. Organisasjonen har 2 530 medlemmer. Nærmere 800 personer driver frivillig arbeid i organisasjonen.

Politisk parti[rediger | rediger kilde]

Gjennom «Avholdsfolkets Landsnevnd» (stiftet i 1895 – nå Actis), vedtok organisasjonslederne i DNT å opptre som et eget parti ved Stortingsvalget, og de utarbeidet et valgprogram for det nye «Avholdspartiet». Sven Aarrestad ble valgt som formann i Avholdspartiet. Partiet stilte til kommunevalg mellom 1907 og 1933 og hadde valgte representanter i flere kommuner.

Stortingsgruppe[rediger | rediger kilde]

Stortinget var avholdsfolket organisert i en egen avholdsgruppe på tvers av alle partier, og etter stortingsvalget i 1915 fikk gruppen 62 medlemmer, mens 34 andre erklærte seg enige i avholdsbevegelsens program. Det vil si at i alt 96 av 123 stortingsrepresentanter sto på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål.

Stortingets avholdsgruppe har bestått helt opp til i dag[når?], og har hele tiden spilt en sentral rolle i utformingen av norsk alkoholpolitikk. I 1995 var i midlertidig medlemstallet sunket til 16 personer, med en tilsvarende reduksjon i innflytelse.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sogneprest A. Halvorsen (1909). Det norske Totalavholdsselskap 1859 - 1909. Kristiania. s. 202. 
  2. ^ a b I.O.G.T. minneskrift fra storlosjemøtet i Bergen 1932. [Bergen]: Distriktslosjen. 1932. 
  3. ^ «Om oss». www.hviteband.no (norsk). Arkivert fra originalen 23. mai 2021. Besøkt 23. mai 2021. «Norske kvinners kristne avholdsforbund er tilsluttet Worlds Womans Christian Temperance Union (WWCTU). DHB startet sin virksomhet i Norge i 1889, og har i dag foreninger i alle landets fylker. Vi gir ut bladet ”Det Hvite Bånd.” Det Hvite Bånd eier Riisby Behandlingssenter.» 
  4. ^ Alkoholpolitikken i endring? Hvordan norske myndigheter kan møte de nye utfordringer nasjonalt og internasjonalt (NOU 1995:24). Sosial- og helsedepartementet. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]