Asvor Ottesen
| Asvor Ottesen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. januar 1911 Hamburg | ||
| Død | 9. juni 2003 (92 år) | ||
| Ektefelle | Just Lippe |
||
| Beskjeftigelse | Jurist |
||
| Parti | Norges Kommunistiske Parti |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Medlem av | Osvald-gruppen |
||
Asvor Ottesen (født 12. januar 1911 i Hamburg, død 9. juni 2003) var en norsk sabotør, motstandskvinne og overrettssakfører, etter krigen aktiv i Norges Kommunistiske Parti.
Ottesen vokste opp i Trondheim, der hun tok artium i 1931. Hun ble cand. jur i 1938, og samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim. Hun var blitt kjent med Solheim gjennom Sosialistisk Juristforening, som var tilsluttet AP.[1]
Dette året fikk hun også kontakt med Asbjørn Sunde og den såkalte Wollweber-gruppen, - en forløper for krigens sabotasjeorganisasjon Osvald-gruppen. Da krigen kom til Norge gikk begge advokatfirmaets menn etterhvert i dekning. Ottesen drev videre mye av advokatvirksomheten deres, noe som ga et godt dekke for det illegale arbeidet - der hun gikk under dekknavnet «Lilly Jensen».[2]
Da Sunde og Osvald-gruppen høsten 1941 startet samarbeid med den illegale Politigruppen var det Ottesen som fungerte som bindeledd mellom gruppene.
Hun deltok selv i aksjoner. 19. august 1941 forsøkte hun sammen med motstandsmannen Aksel Engelsgaard å sprenge restaurant «Löwenbräu» («Humla») i Universitetsgata 26 i Oslo, - den gang en tysk offisersbordell. Bomben ble imidlertid oppdaget før den gikk av.[3]
Det var også Ottesen som sørget for å kartlegge målet og skaffe nøkler ved en av krigens mest omtalte sabotasjeaksjoner, sprengningen av Stapos kontor for Oslo og Aker i Henrik Ibsens gate i Oslo 21. august 1942. Umiddelbart før aksjonen måtte hun derfor bringes i sikkerhet i Sverige.
I Stockholm fikk hun som jurist jobb på Flyktningekontoret. Da hennes kontakt med Sunde og kommunistene var kjent, ble det reist innsigelser mot ansettelsen, men hun ble i jobben til krigens slutt. I den svenske hovedstaden kunne hun effektivt formidle kontakt og pengestøtte til Osvaldgruppen og andre deler av motstandsbevegelsen.
Etter krigen begynte Ottesen å arbeide i landssvikpolitiet i Norge. Hun ble imidlertid fjernet fra denne stillingen, noe hun selv oppfattet som politisk utrenskning.
I 1948 startet hun egen sakførerpraksis. Under den kalde krigen var hun en omstridt sakfører. Da den tidligere marineløytnant Per E. Danielsen i 1951 ble arrestert og tiltalt for spionasje, ble det gjort forsøk på å hindre at han fikk nytte Ottesen som forsvarer. De måtte slåss i rettsvesenet før hun fikk representere ham, en strid som skapte juridisk presedens.[4] Saken endte forøvrig med at han ble blankt frikjent. Hun førte etter hvert flere profilerte saker for organisasjoner på venstresiden.
Ottesen ble etter krigen gift med den kjente NKP-mannen Just Lippe og var aktiv i partiet. Hun var blant veteranene som var engasjert da det i 1995 ble reist et minnesmerke over Osvaldgruppens falne i Østbanehallen i Oslo.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Side 111. Egil Ulateig: Raug krigar, raud spion. Samlaget (1989)
- ^ Side 241. Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Spartacus (2011)
- ^ Side 190. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997)
- ^ «Asvor Ottesen, Danielsen-saken og prinsippet om fritt forsvarervalg», Advokatbladet Jubileum, mai 2008, side 12.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Nekrolog i Aftenposten 5. august 2003, signert Lars Borgersrud.
|