Arvid Storsveen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arvid Storsveen
Arvid Storsveen.jpg
Født9. juli 1915[1]Rediger på Wikidata
Død27. april 1943[1]Rediger på Wikidata (27 år)
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Beskjeftigelse IngeniørRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser KrigskorsetRediger på Wikidata
Minnestøtte over Arvid Storsveen på Arvid Storsveens plass på Blindern i Oslo

Arvid Kristian Storsveen (født 9. juli 1915 i Aker, død 27. april 1943 i Oslo) var en norsk sivilingeniør og motstandsleder under andre verdenskrig.

Storsveen tok ingeniørvåpenets befalsskole og studerte deretter ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Under felttoget i Norge i 1940 deltok han i kampene på Ringerike ved Ingeniørregimentet (INGR) som fenrik og troppsjef i 2. Pionerkompani (Pikp 2).[2] Etter kapitulasjonen engasjerte han seg raskt i motstandsarbeid.

Storsveen startet etterretningsvirksomhet, som etter hvert ble slått sammen med XU. Da lederne i XU måtte flykte høsten 1941, ble Storsveen ny leder for organisasjonen. I juli 1942 måtte han selv flykte til Sverige og ledet så organisasjonen derfra, med Øistein Strømnæs som leder i Oslo. Under et besøk i Oslo 1943 gikk Storsveen i en felle og ble skutt og drept av Gestapo. Tyskerne fant imidlertid aldri ut hvem de hadde drept; Storsveen hadde falske papirer, og for XUs videre eksistens var det et hell i tragedien.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Storsveen ble i statsråd 13. august 1943 post mortem tildelt Krigskorset med sverd. I den hemmelige innstillingen het det at «Storsveen ved sitt mot og sin handlekraft har utmerket seg på en fremrakende[sic] måte».[3]

Utmerkelser
Krigskorset stripe.svg
Krigskorset

I 1990 fikk en plass på Blindern i Oslo navnet Arvid Storsveens plass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Arvid Kristian Storsveen, Norsk biografisk leksikon ID Arvid_Storsveen, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Hertzberg, Niels (1960). Operasjonene på Ringerike og Hadeland. Oslo: Gyldendal. 
  3. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl-Dreyer, 1995, s. 110.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]