Arveord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Arveord er et språks eldste ord til forskjell fra lånord og fremmedord.[1] Dette er ord som har eksistert i språket så langt tilbake det er mulig å rekonstruere tidligere språkstadier. Arveordene har blant annet arvet lydkombinasjoner og trykk i uttalen.[2][3] For norsk vil det i praksis si ord som kan spores til indoeuropeisk eller urgermansk. Norsk har ikke så gamle skriftlige kilder og vurdering av om et ord er arveord bygger på sammenligning. «Tekke» og «tak» er norske arveord, mens «dekke» er lånt fra tysk eller nederlandsk. «Tale» er et arveord, mens «snakke» er lånt fra tysk.[4] «Herad» er et arveord, mens «kommune» er lånord fra fransk.[3]:160 «Sau» er et arveord, mens synonymet «får» er lånt fra dansk i sammenstillinger som i «fårepølse». Ordet «daud» (eller «dau» fordi «d» normalt er stum) er et arveord, mens «død» er lånt fra dansk, selv om de to variantene antas å ha samme opphav i urnordisk. Det er ikke opplagt hva som er arveord og hva som er låneord: «Rik» er lånt fra lavtysk og er ikke et arveord, mens det norrøne ordet «ríkr» betød «mektig» og er i den formen gått ut av bruk. Norrønt «auðigr» tilsvarer «rik» i moderne norsk.[5] Noen ord har forsvunnet ut av norsk og kommet tilbake som lånord.[2]

Grunnleggende familierelasjoner (mor, far, bror, søster), grunnleggende deler i en bolig (gulv, vegg, dør, seng) og viktige dyr (bjørn, ulv, ku) er preget av arveord.[6] Lånord og arveord kan samlet kalles hjemlige ord, mens lånord og fremmedord samlet kan kalles importord. Omlagt 70 % av ordforrådet i norsk er arveord.[3]:26 Gustav Indrebø kom i 1932 til at 40 % av oppslagsorda i Norsk riksmålsordbok var importord, hovedsakelig fra lavtysk og nederlandsk, mens D.A. Seip kom til at 40 % av ordene i norsk dagligtale er importert fra lavtysk.[3]:28 Arveordene er grunnstammen i språket og det hyppigst brukte i språket. Særlig vanlig er arveordene som betegnelser og enkle, tidløse forhold. Av de ordene som er kjente fra danske kilder før 1350 er omkring 90 % fortsatt i bruk. Nielsens og Nesheims ordbok over nordsamisk inneholder 30.000 ord og av disse er noen tusen ord lånt fra finsk, tusen fra skandinavisk og resten er samiske arveord.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «arveord». Store norske leksikon (norsk). 25. mai 2018. Besøkt 25. februar 2019. 
  2. ^ a b Bjorvand, Harald (2000). Våre arveord: etymologisk ordbok. Oslo: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. ISBN 8270993190. 
  3. ^ a b c d Sandøy, Helge (2000). Lånte fjører eller bunad?: om importord i norsk. Oslo: Cappelen akademisk forl. ISBN 8202196841. 
  4. ^ «Hva er det opprinnelige norske språket?». forskning.no (norsk). 29. januar 2019. Besøkt 25. februar 2019. «For å være et ekte norsk arveord, mener Sandøy at ordet helst bør kunne spores helt tilbake til indoeuropeisk, som er forløperen til de fleste europeiske språkene. Men i praksis tror han at de fleste vanlige ordbøker gir seg ved urgermansk. Det eksisterte noen hundreår før vår tidsregning.» 
  5. ^ Torp, Arne (1998). Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv. Oslo: Novus forl. ISBN 8270992984. 
  6. ^ Gundersen, Dag (1974). Ordlære. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205073341. 
  7. ^ Språkene i Norden. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 91-24-32016-1.