Armand Augustin Louis de Caulaincourt
| Armand Augustin Louis de Caulaincourt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. des. 1773[1][2][3][4] Caulaincourt | ||
| Død | 19. feb. 1827[1][2][3][4] (53 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gabriel Louis de Caulaincourt | ||
| Barn | Armand Alexandre Joseph Adrien de Caulaincourt Hervé de Caulaincourt | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Navn inngravert på Triumfbuen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Armand Augustin Louis de Caulaincourt (født 9. desember 1773 i Caulaincourt i departementet Aisne i Frankrike, død 19. februar 1827 i Paris) var en fransk general, politiker og diplomat.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Armand ble født inn i en adelig familie bosatt i Caulaincourt, Aisne, i den franske regionen Picardie. Han meldte seg til militæret i en alder av 15 år, uten å oppnå noen høy grad av suksess.
Karriere[rediger | rediger kilde]
I 1792 ble han utnevnt til kaptein. Men selv etter ti års militære tjeneste, var hans fremskritt veldig treg sammenlignet med hans kollegaer. Han nådde til slutt graden oberst i hæren av Rhinen i 1799–1800. Etter freden i Lunéville i 1801 ble han sendt under dekke av å være Frankrikes ambassadør til St. Petersburg av Napoleon I av Frankrike, der hans rolle var mer som en spion enn diplomat.
Da han kom tilbake til Frankrike ble han utnevnt til aide-de-camp for den første konsul. Etter etableringen av det franske riket mottok han en rekke æresbevisninger og han ble også tildelt tittelen hertug av Vicenza, Første Duc de Vicence, i 1808.
Da Napoleon ville invadere Russland frarådet Caulaincourt sterkt mot denne idé. Han fulgte imidlertid med Napoleon på denne straffeekspedisjon mot Russland. Etter feilslaget og ettet Napoleons tilbakekomst til Frankrike ble han i begynnelsen av 1813 stormarskalk og sjef for det militære hushold. I november 1813 ble han utenriksminister.
Som Frankrikes toppdiplomat undertegnet han våpenhvileavtalen i Pleswitz i juni 1813, og representerte Frankrike ved Prahakongressen i august 1813. Han representerte Frankrike også ved forhandlingene om Fountainbleautraktaten den 10. april 1814.
Etter Ludvig XVIII tilbakekomst til Frankrike levde han et stille liv i politisk stillhet.
Under Napoleons siste regjering under de hundre dagene var han atter utenriksminister, og forsøkte i dette embede å overbevise de europeiske makter om Napoleons fredsvilje.
Etter Napoleons fall var han en av de som var proskriberte av det nye Bourbonregimet. Han ble imidlertid reddet av den russiske tsar som overtalte kong Ludvig XVIII om å ta bort hans navn fra proskriptionslistene.
Ett av Caulaincourts mest berømte memoarer, "Med Napoleon i Russland" var fryktet tapt i en årrekke, før den endelig ble avdekket etter den første verdenskrig. Etter mange år med omfattende restaurering av dokumentene ble de til slutt publisert for første gang i 1933.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Armand, marquis de Caulaincourt, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Armand-Augustin-Louis-marquis-de-Caulaincourt-duc-de-Vicence, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Caulaincourt, Armand Augustin Louis, marquis de, Proleksis enciklopedija-ID 53069[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 162746[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bohn, H.G. The History of the Restoration of Monarchy in France. 1854.
- Caulaincourt, Armand-Augustin-Louis With Napoleon in Russia translated by Jean Hanoteau New York, Morrow 1935.
- Fierro, Alfredo; Palluel-Guillard, André; Tulard, Jean – "Histoire et Dictionnaire du Consulat et de l'Empire”, Éditions Robert Laffont, ISBN 2-221-05858-5
- Houssaye, H 1814 (Paris, 1888), and 1815 (Paris, 1893)
- Tatischeff, Alexandre I et Napoleon (Paris, 1892)
- Vandal, Albert Napoleon et Alexandre (Paris, 1891–1895)