Aripert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aripert I
FLAVIO ARIBERTO, REY DE ITALIA.jpg
Død661 (juliansk)
Far Gundoald, Duke of Asti
Barn Perctarit, Godepert
Beskjeftigelse King of Lombards, Q384237
Den langobardiske jernkrone

Aripert I (Aribert ), d. 661, var konge over langobardene fra 653 til sin død i 661. Han etterfulgte kong Rodoald som regjerte i 5 måneder i 653. Hans hovedsete var i Ticinus (nå Pavia i Nord-Italia).

Langobardene[rediger | rediger kilde]

Langobardene var et germansk folkeslag som utvandret sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] På Ariperts tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til slutten av det 8. århundre.

Familie[rediger | rediger kilde]

Aripert var sønn av den bayerske hertug Gundoald av Asti (død 616) som tilhørte adelsslekten Agilulfingerne og som var bror til Theodelinde som hadde vært gift med den tidligere langobardiske kon Agilulf[2] Gjennom bevisst inngifte ble agilolfingene den dominerende herskerfamilien i langobardenes rike fram til Aripert IIs død i 712.

Religionsstrid[rediger | rediger kilde]

Det er hevdet at Ariperts forgjenger ble drept fordi han bekjente seg til arianismen, en kristen trosretning som var utbredt bland germanske folk. Denne retningen sto i motstrid til den katolske kirkes syn, og Aripert ble innsatt som konge med støtte fra dem fordi han bekjente seg til den khalkedonensiske trosbekjennelsen. Den khalkedoniske trosbekjennelsen ble vedtatt under Konsilet i Khalkedon i 451 og gjaldt som den katolske kirkes offisielle syn. Under Aripert og i tiåret etter mistet arianismen sin innflytelse blant langobardene.

Langobarderriket etter Ariperts død[rediger | rediger kilde]

Etter Ariperts død i 661 ble han etterfulgt av sine to mindreårige sønner Perctarit og Godepert. De delte riket mellom seg, slik at Pectarit hadde sitt hovedkvarter i Mediolanum mens Godepert var i Ticinus. Det oppsto imidlertid strid mellom de to brødrene. Godepert søkte hjelp hos hertug Grimuald av Benevento, men striden endte med at Grimuald drepte Godepert, fordrev Perctarit og lot seg selv utrope til konge over langobardene i 662. Perctarit tok makten tilbake da Grimuald døde i 671.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tacitus, Germania, kap 40
  2. ^ Wilhelm Störmer, Agilolfinger

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Rodoald 
Konge av langobardene
(653–661)
Etterfølger:
 Perctarit og Godepert